Mine beste feriedestinasjoner

Egypt

Det har vært to turer til Egypt og det er spesielt to minner jeg vil dvele ved: steining ved pyramidene og julaften på fjellet der Moses mottok steintavlene fra Gud.

Første tur var i 1976. Det var gjennom et dansk reiseselskap som ordnet hotel i Kairo, Luxor og Aswan og togreise mellom byene. Turen til Egypt gikk med rutefly, Egyptair. Vi kunne også utsette reisen og ordne oss på egenhånd og vi tok en ekstra uke i Aleksandria. En studiekamerat reiste sammen med oss, men han hoppet av i Aswan, tok båt over Aswandammen og gjennom Sudan og til Kenya der hans bror jobbet. Vi traff også ei norsk jente som reiste alene i Kairo og som reiste sammen med oss på deler av turen. I Luxor leide vi sykler slik at vi enkelt kunne utforske severdighetene som Karnak-tempelet og Kongenes dal på egen hånd. Kairo huskes som enormt kaotisk og skitten. Biltrafikk, støv og avfall. Men det minnet som sitter best, er at vi ble steinet ved pyramidene. Dagen vi dro ut til Giza for se på pyramidene var Eid-al-Adha, den mest betydningsfulle helligdagen for muslimer. Skolene hadde fri og i området rundt pyramidene krydde det med smågutter. Smågutter eller ikke, de var store nok til å gå i flokk bak oss og klype jentene i baken. Vi tenkte vi kunne slippe unna ved å gå inn i Keopspyramiden, der en smal korridor fører inn til dens indre, gravkammeret. Den var dårlig belyst og så trang at det var umulig å møte noen uten at det ble nærkontakt. Jentene klaget på at noen benyttet anledningen til å ta på dem. Gravkammeret var et lite tomt rom, alt var sikkert røvet før vår tidsregning startet, og det var forferdelig varmt og dårlig luft der inne. Ute igjen ventet småguttene. Der sto det også kameler til leie, og vi tenkte vi kunne se området uten å bli plaget av guttegjengen om vi satt oppe på kameler. Som tenkt så gjort. Vi var på vei mot sfinxen med en hale av gutter bak oss. Pluselig kjenner jeg noe som treffer meg i ryggen. Da ser jeg guttene plukker opp småstein som de kaster etter oss. Berit blir også truffet. Kameleierne ser også hva som skjer og slår etter guttene med stokker, men de gir seg ikke. Kameleierne skjønner at dette går ikke og geleider kamelene bort til taxiholdeplassen mens de holder guttegjengen på en armlengdes avstand med stokkene sine. Men det fortsetter å hagle småstein etter oss. Vi kommer oss til slutt av kamelene og redder oss inn i en taxi.

Da jeg rundet 50 år ville jeg ta Berit og barna med på en feriereise. Det ble "bare fly" til Sharm el Sheik". Men vi ønsket ikke å være i den turistgettoen, så vi tok taxi 7-8 mil nordover til Dahab som vi en eller annen plass hadde lest var et hippieparadis. Vi hadde forøvrig med kjæresten til vår eldste datter, vi skulle lære han backpacking. Dahab var faktisk paradisisk. Hotelrommene våre var riktignok spartanske (vi var jo på backpacking), men alt var veldig billig. På en restaurant var det solsenger i tre som vi kunne benytte. Når det nærmet seg lunsj, spurte de om vi ville spise der, og hvis vi svarte ja, trødde de ut i en sånn turist-trøbåt med fiskesnøre og kom tilbake med lunsjen. Den ene dagen kom de tilbake med en svær tunfisk. Den tok litt tid å preparere, men den smakte himmelsk. Men det beste minnet fra denne turen er turen til Sinaiberget som det heter i bibelsen, eller Jebel Musa, Mosesfjellet, som det heter på det lokale språket nå til dags. Vi startet grytidlig på julaften med minibuss. Vi ble kjørt til Katarinaklosteret, som ble bygd på 500-tallet og er verdens eldste kloster som fortsatt er i bruk. Egypt har en betydelig kristen minoritet, den koptiske kirke, men dette klosteret er gresk-ortodoks. Det fikk for øvrig verdensarvstatus tidligere samme år som vi var der. Vi hadde håpet å få kjøpt oss litt mat ved Katarinaklosteret, men her var det ikke noe kommersielt. Vi la derfor ut på de 800 høydemetrene opp til Mount Sinai på 2285 moh på tom mage. På toppen fikk vi dog kjøpt oss te og en pakke kjeks. Fjellet er hellig i alle Abraham-religionene. Det var her Moses fikk steintavla med de ti bud fra Gud. Det skal visstnok være ekstra spirituelt (og populært) å oppleve soloppgangen på fjellet. Vi fikk bare med oss solnedgangen på vei ned fra fjellet for å nå minibussen. Og tilbake i Dahab kunne vi endelig få oss julemiddag. Om julaften tilsvarer muslimenes id, slutten på fastemåneden, var dette måltidet vårt iftar, måltidet som bryter fasten. Dahab var israelsk okkupert fra 1967 til 1979, og var da populært blant isrelske hippier og vestlige besøkende. Det var fortsatt isrelske turister der da vi var der. Men med mer Al-Qaeda aktivitet utover 2000-tallet, med terroraksjoner og kidnappinger, tørket israelske turister bort. Times of Israel skriver i 2013: "It’s easy to see why Israelis did not want to give up this beautiful stretch of land in 1979, even for a peace treaty with Egypt. Lush coral reefs cling to the shores, matched in beauty by the jagged mountains erupting from the hot desert." Akkurat det kan jeg skrive under på, ikke at Israel skal okkupere dette området igjen, men den brutale skjønnheten med brunsvidd ørken, fjell, et dyp blått Rødehav og en laid-back livsstil.

Kairo med Nilen og Gizapyramidene i utkanten av byen

Øya midt i Nilen med Cairo Tower, Det egyptiske museum og luksushoteller er noe helt annet enn resten av byen

Kairo, sett fra Cairo Tower

Offentlig transport i Kairo var ikke enkelt.

Bakgården mellom husene ble brukt som søppelplass. Kunne observere feite totter der fra hotelltaket.

Seiling på Nilen i Aswan

På sykkeltur i Luxor

Dronning Hatcheputs tempel i Dronningenes dal

Kongenes dal og besøk i Tutankamons grav. Gullmasken hans hadde vi sett i Det egyptiske museum i Kairo

Karnak-tempelet i Luxor, kjent fra James Bond filmen The Spy who loved me som kom året etter vi var der

Hieroglyfer fra Karnak-tempelet

Hotellet med balkong og utsikt over strandpromenaden i Alexandria kostet bare et par doller. Men var så befengt med kakkelakker at vi sov med lyset på.

Konge-palasset i Alexandria. Egypt var kongedømme til det militære tok over i 1952

Alexandria julaften 1976. Forsatt sjanse å sikre seg et juletre.

Familie på backpacking, Dahab 2002

Deilige, lange frokoster i Dahab

Lunsj-stedet. Resaurang med gratis solsenger

Om kattene ble for nærgående når vi skulle spise, ble de sprayet med vann

Flott å snorkle i Rødehavet

Santa Katarina klosteret

Fjelltur til Mt. Sinai (Moses-fjellet). En kopp te og kjeks på toppen.

Julaften 2002. Maten smakte godt etter kun å ha spist noen kjeks tidligere den dagen.

Tilbake til listen

De små Antiller

Da vi hadde bestemt oss for å reise rundt i Sør-Amerika et halvår, ble spørmålet om hvordan vi billigst kunne komme oss over Atlanteren. IATA hadde strenge restriksjoner på flytrafikken hvilken svekket konkurranse og og holdt billettene kostbare. Det islandske selskapet Loftleidir som ikke var medlemmer av IATA, hadde utnyttet huller i IATA-systemet og kunne med stor suksess fraktet mange over Atlanteren via Island med til en rimelig penge. Loftleidir hadde eurpeisk base i Luxemburg og vi fant et annet flyselskap, Carabean Arlines, som ikke var medlem av IATA og som fløy over Atlanteren fra Luxemburg. Vi bestilte derfor billett med dem til Barbados.

Av ulike årsaker skulle vi reise hver for oss til Luxemburg. Jeg dro via Trøndelag, tok Kielferga, hadde god tid og haiket resten. Berit jobbet ut uken og hadde bestilt studenttog-billett fra Oslo. Men problemene oppsto på Bergensbanen. En avsporing medførte buss for tog og hun nådde ikke toget videre. Hun rushet derfor inn på NSB reisebyrå på Østbanen og greide og krangle til seg en flybillett til København og rakk akkurat toget, eller egentlig et annet som gikk til Luxemburg. Jeg møtte opp på jernbanestasjonen til avtalt tid, men ingen dukket opp. Heldigvis hadde vi et alternativt tidspunkt 5 timer sendere og da hadde Berit ventet på stasjonen et par timer allerede.

På flyplassen i Luxemburg en søndag formiddag var det veldig stille. Kun en DC10 fra lavprisselskapet Laker sto ved terminalen. En måned tidligere hadde det vært en forferdelig ulykke med DC10 i Chicago og USA hadde stengt sitt luftrom for denne flytypen. "Stakkars de som skal fly med det flyet" trøstet vi hverandre helt til boarding viste at flyet var leid inn av Carabean Airlines. Flyturen greit og da vi gikk av flyet på Barbados ble vi møtt av en vegg med fuktig, varm luft.

Antillene er øyene som ligger som en halvsirkel mellom Florida og Venezuela. Cuba, Hispanola, Jamaica og Puerto Rico er De store Antillene og etter det ligger det et titalls øyer, noen er små selvstendige stater, andre er fortsatt tilknyttet en kolonistat. Vi la opp til å besøke fire av disse: Barbados, St. Vincent, Grenada og Trinidad.

Barbados var nok det mest utviklede av disse, med en betydelig turisme innrettet mot det øvre segmentet. Disse luksus resortene passet ikke vår lommebok og vi forflyttet oss raskt over til St. vincent, som da fortsatt var tilknyttet Storbrittania som "associate statehood", men som fikk sin uavhengighet senere det året.

St. Vincent hadde en lang karnevalstradisjon, men av forskjellige grunner var tidspunkt for feiringen flyttet fra askeonsdag og utvoer til slutten av juni, akkurat da vi var der. Men dette året var St. vincent rammet av en naturkatastrofe. Vulkanen La Soufriere hadde utbrudd i april og jordbruksarealer ble ødelagt av lava og aske, og flere landsbyer ble evakuert. Noen foreslo å droppe karnevalet, men et kompromiss ble at man arrangerte opptog uten utkledninger. For oss nordboere var det en sprudlende opplevelse. Verre var det at vi valgte å gå på badestranda midt på dagen. En time deilig strandliv ble desverre til en andregrands forbrenning.

Videre besøkte vi Grenada der vi fant et rom på den milelange Grand Anse Beach utenfor hovedstaden St. Georges. Grenada hadde tidligere på året gått gjennom et fredelig revolusjon der det uavhengige Grenadas første statsminister som hadde utviklet seg til å bli en autoritær diktator, ble fjernet av unge revolusjonære som kalt seg marxist-leninister. Da vi var der var det et stort stadionmøte der den nye, revolusjonære statsministeren holdt taler sammen med to andre karibiske statsoverhoder. Mer om det i linken under bildene.

Mellom St. Vincent og Grenada liger en rekke mindre øyer som er delt mellom de to statene. Vi tok båt ut til den største av disse, Carriacou. Her var det et raggae-band som øvde i huset ved siden av og vi hadde musikk til langt på natt. Vi gikk på lange turer på den så godt som bilfrie øya og da vi gikk forbi en bar der innfødt satt ute og drakk øl, kom en av dem bort til meg og spurte: "What have you got in your bag". Der hadde jeg fotoapparat og kanskje andre verdisaker og tankene gikk til 10cc sangen som var populær det året:

I heard a dark voice beside of me

And I looked round in a state of fright

...

Well he looked down at my silver chain

He said I'll give you one dollar

I said you've got to be jokin' man

It was a present from me Mother

Han var full og truende og spurte om igjen. Heldigvis kom en av drikkebrødrende hans og dro han tilbake til bardisken.

Etter det sang vi

I don't like reggae no no

I love it

og lå til langt på natt og hørte på bandet som øvde ved siden av.

Siste stopp før Sør-Amerika var Trinidad. Staten heter Trinidad og Tobago der Trinidad hadde olje og hovedstaden, mens Tobago hadde naturskjønnhet og turisme. Jeg husker Port of Spain som uutholdelig varm, men vi gikk på airconditioned kino og så Norma Rae. Og etterpå satt jeg inne på hotelrommet og skrev reisebrev som jeg sendte til Bergens Tidende.

Innflyging til Barbados som motsatt andre karibieske øyer virker flatt og kjedelig

Men Barbados har sine strender

Barbados var den rikeste av øyene vi besøkte, men med stor forskjell på folk

St. Vincent har mer storslagen natur

Hovedstaden Kingstown på St. Vincent

Karnevalet på St. Vincent ble et opptaog uten drakter pga vulkanutbrudder et par måneder før.

Øyer i solen. Grenadinene mellom St. Vincent og Grenada

St George's, hovedstaden på Grenada

Gåtur på Cariacou, den største av Grenadinene

Mer om Grenadas politiske revolusjon, kuppet og invasjonen.

Tilbake til listen

Lofoten

I Trollfjordslaget mellom nymotens dampbåter og tradisjonsbåter med årer og seil, var det ifølge Johan Bojer i romanen Den siste Viking, Kaneles Gomon som var den store helten. Rissværinger og staværinger reiste hver vinter i sine Åfjordsbåter opp kysten til Lofoten med håp om et godt fiske og bedring i sine livsvilkår som husmenn og småbønder.

Lofoten har også tiltrukket meg selv om det nå rapporteres om horder av utenlandske turister som også har oppdaget denne turistperlen. Den fineste opplevelsen hadde vi i 1998 da forbundet Kysten hadde sitt landstemne i Kabelvåg. Ved deltakelsen fikk vi anledning å bestille hjemreise med den nyoppussede galeasen Loyal. Siden noen skulle reise oppover med hurigruten kunne vi ordne at vi kjørte bil nordover og galeasen tilbake. På Kyststemnet var liv og røre, vi kunne observere kjendiser som Erik Bye og Steinar Bastesen og det ble arrangert kappseilaser og reskonstruksjon av Trollfjordslaget i 1890.

Men smaken på Lofoten fikk vi den fantastiske sommeren 1980 da vi "gjorde" Nord-Norge. I Lofoten campet vi flere netter på Rørvikstranda mellom Kabelvåg og Henningsvær. Det sto et utedo der og det var lagt ut en slange som sørge for rennende, friskt vann, altså det man trengte. Med gode sommertemperaturer var det ingen problemer med å ta et bad i sjøen. Jeg mener å huske at den ene natta var noen tyskere som også overnattet der, men de øvrige nettene var vi helt alene. Hvordan det er idag tør jeg ikke tenke på.

Etter at jeg laget denne lista ferierte vi i sepptember 2025 på Kjerringøy. Det var Indian summer med temperaturer over 20 grader, også på kveldstid. Det var utsikt over Vestfjorden med Lofotveggen i det fjerne, men fjellene her inne på fastlandet er minst like flotte. Og når jeg tenker over det har jeg hatt flotte ferieopplevelser mange steder i Nordland: Hamarøy (1980), Saltfjellet (1980), Hattfjelldal (1993), Sandnessjøen (sju søstre 2009), Vega (kyststemne 2009) , Brønnøysund (Torghatten 2009), Nesna (2015), Lovund (2015) og kunne sikkert ha utvvidet denne posten til Nordland. Men pga hypen de siste årene var det altså Lofoten jeg satte opp på denne plassen.

Lofoten, here we come 1980

Rørvikstranda 1980

Rørvikstranda 1998

Strandliv i Lofoten. Ikke alltid like varmt som i 1980.

Fjellvandring i Lofoten

En liten lofottorsk jeg er, og jeg er født i HENNINGSVÆR

Kyststemne i Kabelvåg 1998

Kappseilas på Vestfjorden med tradisjonsbåter

Avslutningsmiddag. På menyen hjellosing (boknafisk), det oser fortsatt av fisken på hjell (dvs halvtørka tørrfisk)

Farvel Lofoten 1980. På ferga til Vesterålen.

Galeasen Loyal i Lofoten. Denne skulle ta oss med hjem til Bergen.

John Hausberg ved roret på Loyal. Han brukte over 20 år på restaurere denne flotte skuta.

Tilbake til listen

Vietnam

Vårt land var delt i mange, lange år

dets høye fjell og floder skilte går

men vi lover deg mektige Mekong

og deg stolte fjell Truong Son

Vi slår tilbake

Vi går mot seier

Vi driver USA bort fra vårt land

gjennom farer død og brann

Giải phóng (=frigjøring), FNLs nasjonalsang tatt fra Profils ekstra Nr 2B Sanger fra folket kamp

Utpå vinteren 1970 reiser jeg, for første gang, 17 år gammel, med nattoget til Oslo til årsmøte i Solidaritetskomiteen for Vietnam som delegat for FNL-gruppa i Ørland/Bjugn. Med FNL-merke på jakken ble jeg tilsnakket av fyr fra Mosjøen som også skulle på årsmøte. Da toget ankom Oslo Ø tidlig morgen, spurte fyren om jeg ville bli med til Klassekampen - han hadde et ærend der. Det ble nok en første gang med et transportmiddel, denne gang T-banen til Helsfyr. Klassekampen hadde kontor i en gammel fabrikkbygning med postadresse Etterstad. Da ingen åpnet hos Klassekampen, tok kameraten opp en plastkort, stakk det inn bak smekklåsen og åpnet døra. Hva kameratens ærend i lokalet var, kan jeg ikke huske. Men disse minnene dukket opp i disse dager da jeg har hjulpet datteren å flytte til Etterstad og stadig vekk tar T-banen til Helsfyr. Solkoms lokaler lå forresten vegg i vegg med østbanen der Oslo Plaza eller bussstasjonen nå ligger.

Denne innledningen for å vise at jeg fra ungdommen hadde et spesiell, kanskje romanisk forhold til Vietnam. Nå ble dette bildet noe modifisert da som norsklærer skulle undervise de første vietnamesiske båtflyknsingene som kom til Bergen i 1980. Og kanskje enda mer modifisert da jeg jobbet i flykninngeleir på Fillipinene i 1991. Da hadde Vietnam åpnet opp grensene og hvem som helst kunne reise fra landet. Å reise inn også, men det ble 1996 før jeg satte min fot i landet som hadde betydd mye for meg, og som jeg hadde også tilegnet meg ferdigheter i å snakke landets språk. Da ordnet jeg meg en utvidet juleferie og tok med meg min 15 årige datter på en dannelsesreise. Da vi fikk tilbake passene med visum fra den vietnamesiske ambassaden i Stockholm, lå det også en reklamebrosjyre for et hotell i Saigon, unnskyld den het nå Than Pho Ho Chi Minh, Ho Chi Minh-byen. Da vi ankom byen, la vi kursen dit. Hotellet var nettopp startet opp av en svenske som var gift med en vietnamesisk dame. Paret hadde tydligvis bodd i Sverige siden damen snakket svensk. Selv om det lå langt utenom sentrum, var det greit fordi paret hadde en tolvårig sønn som kunne kommunisere og spille TV-spill med min datter. Og selv om det var langt til sentrum, kostet det kun en dollar og ta en cyclo.

Fra Saigon tok vi minbuss til Da Lat som ligger på 1500 moh og derfor har et svært behangelig klima. Minibussen var for turister og da vi ankom Dalat stimet de fleste av passasjerene inn på samme hotell. Damene bak disken ekspederte den en etter den andre og da det ble vår tur, sa den ene resepesjonisten til den andre. Jeg skal ikke påberope meg å snakke språket utover enkel dagligtale, men den setningen forsto jeg. "Se, hvor ung kone denne mannen har". Jeg kremtet og svarte på mitt beste vietnamesisk: Unge dame, dette er ikke min kone. Det er min datter. Resepsjonisten ble sprutrød og unnskyldte seg og brukte en tiltaleform for gamle, kloke menn. De to resepsjonistene tisket litt for meg uforståelig sammen, men vi fikk nøkkel till et rom, en suite som tydligvis var hotellets fineste.

Etter Dalat dro vi ned til kysten til Nha Trang, et skikkelig ferieparadis. Høydepunktet her var båtturen med Mama Hanh. Jeg tror ikke jeg fornærmer henne om jeg sier at hun også var i underholdningbransjen under Vietnamkrigen om enn kanskje en annen type underholdning. Etter å ha blitt servert et utmerket måltid med diverse sjømat, hoppet vi i vannet. Flytende på livbøyer rundt båten ble vi servert drinker og stemninngen steg til uante høyder. Jeg holdt nesten på å glemme at jeg hadde med en midreårig datter, men tok meg i det og avslo påfyll i glasset.

Vi gjorde så keiserbyen Hue før vi tok toget tilbake til Saigon. 20 år senere var jeg også i Hue, denne gang med min kone. Keiserbyen innenfor bymurene var ikke forandret, men like storslått som før. Men byen forøvrig var forandret. Vi kom inn til Vietnam med fly til Da Nang, en større by i Midt Vietnam som ble hyppig nevnt i nyhetene på 60-tallet. Amerikanerne hadde store styrker stasjonert der. Sør for byen ligger også landsbyen My Lai som ble utstatt for en massakre i 1968. I dag er Da Nang en moderne storby. Turistbyen Hoi An ligger også like sør for Da Nang. Vi fikk også med også Vietnams største turistattraksjon, båttur i Ha Long Bay.

Fra Vietnams hovedstad Hanoi fløy vi hjem med Aeroflot, året etter at russerne hadde inntatt Krim. Men foreløpig var det ingen sanksjoner og full tilgang til reservedeler til Boeing-maskinen. Vietnam har seilt opp som et favoritt turistmål de siste årene, men min mening er at turistmål er best før de blir favoritter.

Det sørvietnamesiske regjeringsbygget er preservert som det sto i 1975. Helikopter på taket som gikk i shuttletrafikk for å redde amerikanere og sør-vietnamesiske partnere. En amerikansk tanks utenfor og, merkelig nok, en SAAB totakter fra tidlig 60-tall.

Vi lot oss friste til å leie moped for å komme oss rundt. Dalat 1996

Dalat 1996. Til tross for at noen brukte skinnluer på morgenen, var det behagelige norske sommertemperaturer.

Vietnamesisk kultur er påvirket av uklike kulturer, Khmer-riket (dette tempelet), Kina, Portugal og Frankrike. hinduisme, buddhisme og kristendom.

Hue, keiserhovedstad i det vietnamesiske keiserdømmet. Portugesiske jesuttmunker hjalp til å latinisere skriftspråket, mens kinesisk arkitektur hang igjen.