Mine beste feriedestinasjoner: Vietnam

Vårt land var delt i mange, lange år

dets høye fjell og floder skilte går

men vi lover deg mektige Mekong

og deg stolte fjell Truong Son

Vi slår tilbake

Vi går mot seier

Vi driver USA bort fra vårt land

gjennom farer død og brann

Giải phóng (=frigjøring), FNLs nasjonalsang tatt fra Profils ekstra Nr 2B Sanger fra folket kamp

Utpå vinteren 1970 reiser jeg, for første gang, 17 år gammel, med nattoget til Oslo til årsmøte i Solidaritetskomiteen for Vietnam som delegat for FNL-gruppa i Ørland/Bjugn. Med FNL-merke på jakken ble jeg tilsnakket av fyr fra Mosjøen som også skulle på årsmøte. Da toget ankom Oslo Ø tidlig morgen, spurte fyren om jeg ville bli med til Klassekampen - han hadde et ærend der. Det ble nok en første gang med et transportmiddel, denne gang T-banen til Helsfyr. Klassekampen hadde kontor i en gammel fabrikkbygning med postadresse Etterstad. Da ingen åpnet hos Klassekampen, tok kameraten opp en plastkort, stakk det inn bak smekklåsen og åpnet døra. Hva kameratens ærend i lokalet var, kan jeg ikke huske. Men disse minnene dukket opp i disse dager da jeg har hjulpet datteren å flytte til Etterstad og stadig vekk tar T-banen til Helsfyr. Solkoms lokaler lå forresten vegg i vegg med østbanen der Oslo Plaza eller bussstasjonen nå ligger.

Denne innledningen for å vise at jeg fra ungdommen hadde et spesiell, kanskje romanisk forhold til Vietnam. Nå ble dette bildet noe modifisert da som norsklærer skulle undervise de første vietnamesiske båtflyknsingene som kom til Bergen i 1980. Og kanskje enda mer modifisert da jeg jobbet i flykninngeleir på Fillipinene i 1991. Da hadde Vietnam åpnet opp grensene og hvem som helst kunne reise fra landet. Å reise inn også, men det ble 1996 før jeg satte min fot i landet som hadde betydd mye for meg, og som jeg hadde også tilegnet meg ferdigheter i å snakke landets språk. Da ordnet jeg meg en utvidet juleferie og tok med meg min 15 årige datter på en dannelsesreise. Da vi fikk tilbake passene med visum fra den vietnamesiske ambassaden i Stockholm, lå det også en reklamebrosjyre for et hotell i Saigon, unnskyld den het nå Than Pho Ho Chi Minh, Ho Chi Minh-byen. Da vi ankom byen, la vi kursen dit. Hotellet var nettopp startet opp av en svenske som var gift med en vietnamesisk dame. Paret hadde tydligvis bodd i Sverige siden damen snakket svensk. Selv om det lå langt utenom sentrum, var det greit fordi paret hadde en tolvårig sønn som kunne kommunisere og spille TV-spill med min datter. Og selv om det var langt til sentrum, kostet det kun en dollar og ta en cyclo.

Fra Saigon tok vi minbuss til Da Lat som ligger på 1500 moh og derfor har et svært behangelig klima. Minibussen var for turister og da vi ankom Dalat stimet de fleste av passasjerene inn på samme hotell. Damene bak disken ekspederte den en etter den andre og da det ble vår tur, sa den ene resepesjonisten til den andre. Jeg skal ikke påberope meg å snakke språket utover enkel dagligtale, men den setningen forsto jeg. "Se, hvor ung kone denne mannen har". Jeg kremtet og svarte på mitt beste vietnamesisk: Unge dame, dette er ikke min kone. Det er min datter. Resepsjonisten ble sprutrød og unnskyldte seg og brukte en tiltaleform for gamle, kloke menn. De to resepsjonistene tisket litt for meg uforståelig sammen, men vi fikk nøkkel till et rom, en suite som tydligvis var hotellets fineste.

Etter Dalat dro vi ned til kysten til Nha Trang, et skikkelig ferieparadis. Høydepunktet her var båtturen med Mama Hanh. Jeg tror ikke jeg fornærmer henne om jeg sier at hun også var i underholdningbransjen under Vietnamkrigen om enn kanskje en annen type underholdning. Etter å ha blitt servert et utmerket måltid med diverse sjømat, hoppet vi i vannet. Flytende på livbøyer rundt båten ble vi servert drinker og stemninngen steg til uante høyder. Jeg holdt nesten på å glemme at jeg hadde med en midreårig datter, men tok meg i det og avslo påfyll i glasset.

Vi gjorde så keiserbyen Hue før vi tok toget tilbake til Saigon. 20 år senere var jeg også i Hue, denne gang med min kone. Keiserbyen innenfor bymurene var ikke forandret, men like storslått som før. Men byen forøvrig var forandret. Vi kom inn til Vietnam med fly til Da Nang, en større by i Midt Vietnam som ble hyppig nevnt i nyhetene på 60-tallet. Amerikanerne hadde store styrker stasjonert der. Sør for byen ligger også landsbyen My Lai som ble utstatt for en massakre i 1968. I dag er Da Nang en moderne storby. Turistbyen Hoi An ligger også like sør for Da Nang. Vi fikk også med også Vietnams største turistattraksjon, båttur i Ha Long Bay.

Fra Vietnams hovedstad Hanoi fløy vi hjem med Aeroflot, året etter at russerne hadde inntatt Krim. Men foreløpig var det ingen sanksjoner og full tilgang til reservedeler til Boeing-maskinen. Vietnam har seilt opp som et favoritt turistmål de siste årene, men min mening er at turistmål er best før de blir favoritter.

Det sørvietnamesiske regjeringsbygget er preservert som det sto i 1975. Helikopter på taket som gikk i shuttletrafikk for å redde amerikanere og sør-vietnamesiske partnere. En amerikansk tanks utenfor og, merkelig nok, en SAAB totakter fra tidlig 60-tall.

Vi lot oss friste til å leie moped for å komme oss rundt. Dalat 1996

Dalat 1996. Til tross for at noen brukte skinnluer på morgenen, var det behagelige norske sommertemperaturer.

Vietnamesisk kultur er påvirket av uklike kulturer, Khmer-riket (dette tempelet), Kina, Portugal og Frankrike. hinduisme, buddhisme og kristendom.

Hue, keiserhovedstad i det vietnamesiske keiserdømmet. Portugesiske jesuttmunker hjalp til å latinisere skriftspråket, mens kinesisk arkitektur hang igjen.