Mine beste feriedestinasjoner: Egypt

Det har vært to turer til Egypt og det er spesielt to minner jeg vil dvele ved: steining ved pyramidene og julaften på fjellet der Moses mottok steintavlene fra Gud.

Første tur var i 1976. Det var gjennom et dansk reiseselskap som ordnet hotel i Kairo, Luxor og Aswan og togreise mellom byene. Turen til Egypt gikk med rutefly, Egyptair. Vi kunne også utsette reisen og ordne oss på egenhånd og vi tok en ekstra uke i Aleksandria. En studiekamerat reiste sammen med oss, men han hoppet av i Aswan, tok båt over Aswandammen og gjennom Sudan og til Kenya der hans bror jobbet. Vi traff også ei norsk jente som reiste alene i Kairo og som reiste sammen med oss på deler av turen. I Luxor leide vi sykler slik at vi enkelt kunne utforske severdighetene som Karnak-tempelet og Kongenes dal på egen hånd. Kairo huskes som enormt kaotisk og skitten. Biltrafikk, støv og avfall. Men det minnet som sitter best, er at vi ble steinet ved pyramidene. Dagen vi dro ut til Giza for se på pyramidene var Eid-al-Adha, den mest betydningsfulle helligdagen for muslimer. Skolene hadde fri og i området rundt pyramidene krydde det med smågutter. Smågutter eller ikke, de var store nok til å gå i flokk bak oss og klype jentene i baken. Vi tenkte vi kunne slippe unna ved å gå inn i Keopspyramiden, der en smal korridor fører inn til dens indre, gravkammeret. Den var dårlig belyst og så trang at det var umulig å møte noen uten at det ble nærkontakt. Jentene klaget på at noen benyttet anledningen til å ta på dem. Gravkammeret var et lite tomt rom, alt var sikkert røvet før vår tidsregning startet, og det var forferdelig varmt og dårlig luft der inne. Ute igjen ventet småguttene. Der sto det også kameler til leie, og vi tenkte vi kunne se området uten å bli plaget av guttegjengen om vi satt oppe på kameler. Som tenkt så gjort. Vi var på vei mot sfinxen med en hale av gutter bak oss. Pluselig kjenner jeg noe som treffer meg i ryggen. Da ser jeg guttene plukker opp småstein som de kaster etter oss. Berit blir også truffet. Kameleierne ser også hva som skjer og slår etter guttene med stokker, men de gir seg ikke. Kameleierne skjønner at dette går ikke og geleider kamelene bort til taxiholdeplassen mens de holder guttegjengen på en armlengdes avstand med stokkene sine. Men det fortsetter å hagle småstein etter oss. Vi kommer oss til slutt av kamelene og redder oss inn i en taxi.

Da jeg rundet 50 år ville jeg ta Berit og barna med på en feriereise. Det ble "bare fly" til Sharm el Sheik". Men vi ønsket ikke å være i den turistgettoen, så vi tok taxi 7-8 mil nordover til Dahab som vi en eller annen plass hadde lest var et hippieparadis. Vi hadde forøvrig med kjæresten til vår eldste datter, vi skulle lære han backpacking. Dahab var faktisk paradisisk. Hotelrommene våre var riktignok spartanske (vi var jo på backpacking), men alt var veldig billig. På en restaurant var det solsenger i tre som vi kunne benytte. Når det nærmet seg lunsj, spurte de om vi ville spise der, og hvis vi svarte ja, trødde de ut i en sånn turist-trøbåt med fiskesnøre og kom tilbake med lunsjen. Den ene dagen kom de tilbake med en svær tunfisk. Den tok litt tid å preparere, men den smakte himmelsk. Men det beste minnet fra denne turen er turen til Sinaiberget som det heter i bibelsen, eller Jebel Musa, Mosesfjellet, som det heter på det lokale språket nå til dags. Vi startet grytidlig på julaften med minibuss. Vi ble kjørt til Katarinaklosteret, som ble bygd på 500-tallet og er verdens eldste kloster som fortsatt er i bruk. Egypt har en betydelig kristen minoritet, den koptiske kirke, men dette klosteret er gresk-ortodoks. Det fikk for øvrig verdensarvstatus tidligere samme år som vi var der. Vi hadde håpet å få kjøpt oss litt mat ved Katarinaklosteret, men her var det ikke noe kommersielt. Vi la derfor ut på de 800 høydemetrene opp til Mount Sinai på 2285 moh på tom mage. På toppen fikk vi dog kjøpt oss te og en pakke kjeks. Fjellet er hellig i alle Abraham-religionene. Det var her Moses fikk steintavla med de ti bud fra Gud. Det skal visstnok være ekstra spirituelt (og populært) å oppleve soloppgangen på fjellet. Vi fikk bare med oss solnedgangen på vei ned fra fjellet for å nå minibussen. Og tilbake i Dahab kunne vi endelig få oss julemiddag. Om julaften tilsvarer muslimenes id, slutten på fastemåneden, var dette måltidet vårt iftar, måltidet som bryter fasten. Dahab var israelsk okkupert fra 1967 til 1979, og var da populært blant isrelske hippier og vestlige besøkende. Det var fortsatt isrelske turister der da vi var der. Men med mer Al-Qaeda aktivitet utover 2000-tallet, med terroraksjoner og kidnappinger, tørket israelske turister bort. Times of Israel skriver i 2013: "It’s easy to see why Israelis did not want to give up this beautiful stretch of land in 1979, even for a peace treaty with Egypt. Lush coral reefs cling to the shores, matched in beauty by the jagged mountains erupting from the hot desert." Akkurat det kan jeg skrive under på, ikke at Israel skal okkupere dette området igjen, men den brutale skjønnheten med brunsvidd ørken, fjell, et dyp blått Rødehav og en laid-back livsstil.

Kairo med Nilen og Gizapyramidene i utkanten av byen

Øya midt i Nilen med Cairo Tower, Det egyptiske museum og luksushoteller er noe helt annet enn resten av byen

Kairo, sett fra Cairo Tower

Offentlig transport i Kairo var ikke enkelt.

Bakgården mellom husene ble brukt som søppelplass. Kunne observere feite totter der fra hotelltaket.

Seiling på Nilen i Aswan

På sykkeltur i Luxor

Dronning Hatcheputs tempel i Dronningenes dal

Kongenes dal og besøk i Tutankamons grav. Gullmasken hans hadde vi sett i Det egyptiske museum i Kairo

Karnak-tempelet i Luxor, kjent fra James Bond filmen The Spy who loved me som kom året etter vi var der

Hieroglyfer fra Karnak-tempelet

Hotellet med balkong og utsikt over strandpromenaden i Alexandria kostet bare et par doller. Men var så befengt med kakkelakker at vi sov med lyset på.