Mine beste feriedestinasjoner: Østerrike

Østerrike var lenge noe man måtte kjøre igjennom. Etter interrail var nattbuss München-Zagreb et billig alternativ som ble benyttet et par ganger, og etter at jeg fikk bil i 1977, gjorde vi mange reiser gjennom Østerrike til Middelhavet. Vi hadde tenkt å stoppe mange ganger, men ofte lå det regnskyer over landet som gjorde at vi kjørte på. Vi var som oftest ivrige på å komme oss til Middelhavet, eller andre veien, ivrige på å komme oss heim. Så derfor handler denne posten om vinterturisme.

I det nye årtusenet, etter at en gjeng på jobben årlig hadde pleid å dra til Hemsedal for å stå på ski, ble det bestemt å prøve Østerike. Valget falt på Bad Gastein, halvannen time med buss fra flyplassen i Salzburg. Turen overgikk forventningene. Skikortet omfattet skiområdene Bad Hofgastein og Dorfgastein lenger nede i dalen og Sportgastein lengst oppe der man med skiheis kunne komme opp i 2650 moh. Med skikortet kunne man ta buss mellom stedene og tilsammen kunne de by på mer enn 200 km med alpinløyper. Vi var heldig med været, høytrykk og opphold hele uken. Bikkjekaldt nede i dalen om morgenen, minus 15-20 grader. Men oppe i løypene der sola tar, var det behagelig, så behagelig at man kunne sitte ute og ta en øl utpå ettermiddagen.

Senere var jeg tilbake til Bad Gastein en gang og til Ischgl en gang. Da var været mer varierende. Ischgl ble kjent i nyhetene for at det var derfra skiturister tok med seg corona-viruset inn i Norge. Men det har også et omfattende løypekart. Faktisk er deler av det i Sveits, som heldigvis ble en del av Schengen i 2009 så det var ingen grensekontroll i løypa.

Foruten aktivitetene i bakken er det aktivitetene etterpå som skistedene i Alpene er kjent for. Alkohol er som kjent en god del billigere enn her hjemme, men personlig kan jeg styre meg for all drikkingen, hjernedød afterskimusikk og dansing på bordene med slalomstøvler. Men en øl på et gasthof i løypa med en tilhørende Jägermeister etter en lang dag i bakken, er slett ikke å forakte.