Mine beste feriedestinasjoner: England

England, kjempers fødeland – Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana.... Det var Bjørge Lilleliens tirade da Norge hadde slått England i fotball i 1981. Engelske fotballklubber ble nevnt på vår statlige radiokanal hver lørdag som oppføringer på vår hjemlige tippekupong og sånn sett ble vi kjent med byer som Aldershot, Bradford, Chester, Darby og videre i alfabetet. Siden favorittlag måtte samsvare med første bokstav i fornavn, måtte jeg velge meg Hull City i tredje divisjon. Da NRK begynte å vise tippekamper i 1969, ble det fornyet interesse for engelsk fotball. Da var Hull rykkket opp til andre divisjon, som ikke ble vist på norsk TV.

Men i 2008 rykket de endelig opp i øverste divisjon, men da hadde min interesse for engelsk fotball folengst forvitret.

Mer enn fotball var det popmusikken som gjorde at jeg fikk øynene eller rettere ørene opp for England. The British invasion gikk ikke bare vestover over Atlanterhavet, men også østover over Nordsjøen. Ikke minst radiosignalene fra de engelske piratradioene Radio London og Radio Caroline som sendte popmusikk 24/7. Vi lærte stedsnavn gjennom Merseybeat og Brumbeat og senere The Canterbury Scene. Og bestilte plater hos Tandys Records.

Men det var først etter at jeg hadde flyttet til Bergen at jeg oppdaget at England er mitt nærmeste ferieland. Det Bergenske Dampskibsselskap trafikkerte strekningen Bergen-Newcastle fra 1890. Så kom det også flyruter på denne strekningen, BDS ble kjøpt opp og ruten lagt ned. Etter det drev ulike rederselskap ruten fram til 2008. Jeg har hatt med bil to ganger og kjørt rundt på de britiske øyer på venstre side av veien. Vi også leid bil en rekke ganger. Det er selvsagt enklere å kjøre når rattet er på riktig side, men engelske småveier er veldig smale, ofte med en hekk voksende inn over veien.

Jeg kunne ha laget egne poster om London, Newcastle-området og nordvest England, men ærlig talt synes jeg London er en støyende, ukoselig storby, og de avindustrialiserte byene i nord-England er heller ikke noe å skryte av (joda, de har gode fotballlag og billig øl). Nei, denne posten er tilegnet sør-England som jeg har besøkt noen ganger.

På 80-tallet jobbet Berit et par somre som reiseleder/engelsklærer for EF språkreiser. I 1985 hadde vi et jente på 4 år og jeg bestemte med for å ta med henne en tur til England. Vi tok fly, men hadde telt og soveposer med. Fra Gatwick er det ikke lange togreisen til Brighton der vi slo oss til ro på campingplassen i utkanten av byen. Berit var stort sett opptatt hele døgnet, så jeg måtte underholde fireåringen. Heldigvis var det det svensk firma som hadde sendt ansatte på språkurs og en av dem hadde med familien med en datter på samme alder som min. Berit fikk fri en helg og vi leide bil og kjørte til Salisbury og Stonehenge. Da vi tok flyet hjem 13. juli var 72.000 tilskuere samlet på Wembley og hørte Status Quo åpne maratonkonserten Live Aid. Jeg angret litt da at jeg var alenefar og ikke fri og frank til å gå på konsert. Men etter å ha ankommet leiligheten i Åsane, kunne jeg se flere timer med musikk fra Wembley og om jeg hadde kunne holde meg våken, fra Philadelphia gjennom natten.

Berit har vært på flere kurs i England. Jeg er ikke sikker på hva slags kurs det var, men i 1994 reiste jeg på ny med fly til London, denne gang med tre barn. Berit i hadde leid bil i Tottenham Court Road og jeg måtte kjøre ut av byen hvilket ikke var spesielt problematisk (det var verre å finne fram da vi skulle levere bilen tilbake). Vi hadde leid en Holiday home (en diger campingvogn - uten hjul) i Cornwall, helt nede ved Land's end. Med bil kunne vi nå flotte strender og sjarmernde fiskerlandsbyer på Atlanterhavssdien og en festningsøy som var landfast ved fjære sjø på kanalsiden. Og et fantastisk flott subtropisk hageanlegg. For sør-England har faktisk et ganske fint klima med milde vintre. Og vi hadde ikke en regndråpe (det hadde jeg heller ikke på Brighton-ferien).

Men en Englandsferie der vi hadde litt ymse vær, var påsken 1988. Vi hadde VW Transporter med hjemmlaget campinginnreding og tok båten over til Newcastle. Første overnatting i bilen var det rim på vinduene da vi våknet. Neste overnatting var ved en pub i Stratford-upon-Avon. Det regnet, men vi la de to barna vi hadde og satte oss i den varme puben til det ble sengetid. Var også bygevær da vi kom fram til målet, Torquay, men fylte tiden med å gå i dyrepark. Men dagen etter, da vi måtte sette kursen nordover, skinte det opp. Vi fant ut at vi måtte kjøre ned til sjøen og fant fram en vei på kartet. Vi kom til en liten landsby kalt Beer og på stranden der satt folk i badetøy og solte seg. Vi fikk oss et deilig stopp og smak av sommer helt i begynnelsen av april, men måtte videre til Newcastle for å rekke båten hjem.

Men vi hadde ikke glemt Beer. I 2024 ville vi ta en tur igjen til sør-England. Vi valgte å bo i Beers naboby, den noe større Seaton. Det går kyststier på begge sider av Seaton som vi utforsket. Stien østover tok oss til den mer turistifiserte Lyme Regis. Vestover gikk turen via Beer over hvite klipper og tett skog til Sidmouth. Og vi tok Seatons veterantrikk inn i landet til Colyford og spaserte tilbake. England har kanskje ikke verdens mest storslåtte natur, de er nok ikke en gastronomisk stormakt, og apropos stormakt, de har sett bedre dager. Og engelsk øl er ikke noe å snakke om. Men engelsmenn (og kvinner) er veldig hyggelige, de har humor og da er det ikke så farlig med fish and chips og dovent øl når vi kan kose oss på puben, komme i kontakt med de lokale og få en vittig replikk.