Mine beste feriedestinasjoner

Jugoslavia er (dessverre) ikke noe land lenger. Men fordi det har vært et land på flere av mine besøk, og fortsatt kan betraktes som ett feriemål -og dessuten at jeg er en jugonostalgiker, så har jeg satt opp det sørlige Jugoslavia her (den nordlige delen ble omtalt på plass 26 som Kroatia). Og sør-Jugoslavia er sant og si en pleonsime, jugo betyr sør, altså sør-slavenes land, så derfor kaller jeg dette Jugoslavia, det omfatter Dalmatia (tilhører Kroatia), Montenegro og fjelllandskapene innenfor (Bosnia Herzegovenia). Det begynte med interrail i 1973 da jeg havnet i Split, men noen mer forberedte interrailere fortalte at det var finere et par mil lenger sør så jeg ble med dem i en buss og havnet i landsbyen Omi š . Senere har jeg flere ganger kommet innom den byen. Året etter reiste jeg nedover Øst-Europa og kom etterhvert til Beograd. Herfra haiket jeg nedover mot kysten og fikk etterhvert sitte på med to franskmenn i en 2CV som skulle samme vei. Vi fulgte elven Drina og franskmenne v...

 Solen skinte himmelen var så blå  den dagen han tok farvel.  Og han trøstet meg og hvisket som så  der møtes vi en kveld.   Han lovet meg en ring i Zansibar,   men Zansibar, hvor er nå det ?  Han lovet meg et kyss i Zansibar,   men Zansibar, hvor er nå det ? Denne Sputnik-klassikeren forteller litt om det mytiske denne øya har i nordmenns bevissthet. Og Stone Town, hovedstaden, med sine svarte steinhus, smale smug og sin historie. Og ikke minst, blandingen av folkeslag. Allerede for over tusen år siden handlet arabiske, persiske og indiske kjøpmenn med Zansibar som hadde kontakter med fastlandet som kunne skaffe elfenbein, gull og slaver. Etter at Vasco da Gama fant sjøveien til India, kom portugisere, hollendere og engelskmenn. Etter at øya i en årrekke lå under sultanen i Oman, ble øya britisk protektorat, mens fastlandet innenfor ble tysk koloni. Den mest kjent Zansibarianeren er kanskje det beste eksempelet på den smeltedigelen...

 Irland er musikk og øl. Veldig mørkt øl. Og en mørk historie.  I 1975 hadde vi tatt Englandbåten over Nordsjøen og havnet på vestkysten av Skotland. Her gikk det båt over til Nord-Irland og til tross for "the Troubles", gikk vi på båten. Vi hadde ikke tenkt å bli i Nord-Irland, men å fortsette til den irske republikken. Og vi fikk haik med en flyttebil som skulle dit. Men veien sørover gikk gjennom Belfast, gjennom gater med høye barrierer som skilte protestantiske og katolske nabolag. Det ga et skremmende inntrykk, og lettelsen var stor da vi passerte grensen uten å ha bli rammet av bilbomber. Flyttebilen skulle til Dublin, men vi ba om å få bli satt av ved en liten by kalt Laytown. Her fant vi en pub som var åpen og vi lurte på om vi kunne campe i bakhagen (som vel var ekstra plass til parkering når det knep) og bruke (de primitive) toalettene i uthuset som sto åpne døgnet rundt. Jeg tror ikke vi måtte betale noe, utover at vi tok noen mørke i puben der det var en avslappe...