Mine beste feriedestinasjoner: Nepal

Vi står på Durbar Square i Katmandu gamleby og kikker mot huset fra 1757 der Den levede gudinnen, Kumari, skal vise seg. En kort stund kan vi se henne i vinduet, men rekker ikke å få opp fotoapparatet. Hun er nok i 10-11 års alderen for jeg ser på internett at det kom ny kumari i 1978. De blir valgt ut i 2,3,4-års alderen, men må takke av når de kommer i puberteten. Gudinnen blir valgt ut fra en buddhistisk klan i Katmandudalen, men tilbedes også av hinduer. Det er flere kumarier i Nepal, men dette er den kongelige kumari.

På Durbar Square sitter også unge gutter og selger Maos lille røde og andre hefter de har fått fra den kinesiske ambassaden. Kongemakten sto sterkt, men det fantes visstnok maoistisk guerilla i jungelsen i lavlandet. I 1990 ble Nepal et konstitusjonelt monarki etter press fra United Left Front som nå ble til Communist Party of Nepal (united marxist-leninist). I 2001 skjedde det som blir omtalt som den kongelige massakre. Ni medlemmer av den kongelige familie blir drept. Kronprinsen utpekses som den som har utført drapene, inkludert seg selv, selv om han lever et par dager i koma før han dør. Kongens bror tar over og det følger noen år med uroligheter mellom loyalister og kommunister før den nye kongen måtte gi fra seg all makt til folket i 2006. Fra da av har det vært valg og ulike koalisjoner av kommunister og sosialister har styrt landet. Jeg kalte derfor landet, i tekst om Stoltzekleven, for et kommunistdemokrati. Imidlertid har det ikke bare vært fryd og gammen og i år har generasjon Z demonstrert og statsministeren har måttet gå.

Men i 1977 var vi mest opptatt av magene. Særlig Berit var plaget med en vedvarende Dehli Belly. Det begrenset det vi tok av utflukter. Vi leide sykler, kinesiske såklart, og syklet rundt til severdigheter i området rundt Katmandu. Vi tok trolleybussen, en gave fra Kina, til den flotte nabobyen Bhaktapur og gikk opp til Nagarkot der vi overnattet og sto opp tidlig for å kunne se Mount Everest i rekken av fjelltopper opplyst av morgensola.

Vi skaffet oss visum og flybilletter til Burma. Men på flyplassen ble hånbagasjen sjekket og vi fikk streng beskjed om at campinggassen, som vi hadde hatt med i håndbagasjen på tidligere flyturer, ikke kunne medbringes. Vi ville ha med brenneren og gikk utenfor for å ta av gassboksen. En håndfull nepalesiske soldater løp forskrekket unna da vi skrudde av brenneren og butan-gassen hvislende forsvant ut av boksen.