Mine beste feriedestinasjoner: Nord-Italia

På 60-tallet hadde jeg ennå ikke vært utenlands. Men jeg hørte om familier med bil som kjørte til Venezia i sommerferien og ungdommer som dro på russetur til Rimini. Det hørtes fantastisk ut. Og da jeg begynte å lese reieselskapers kataloger dukket navnene opp: Rimini, Lido di Jesolo, Garda- og Comosjøen. Sommeren 74 reiste jeg i over to måneder rundt i Europa, nedover Øst-Europa og hjemover fra Jugoslavia la jeg veien om Italia. Erfaringene fra den gang var at Italia var et temmelig dårlig haikeland, at det var litt slitt og forfallent, iallfall hadde et badested utenfor Trieste sett adskillig bedre dager. Men de hadde god pizza og billig vin. Men det ble ikke før vi fikk bil at vi begynte å utforske Italia.

I 1978 besøkte vi Venezia. Allerede da var den fylt opp av turister. Nå var det ikke skandinaviske familier med folkevogner og Volvoer, for parkeringsplassen utenfor byen var fylt opp med Skodaer fra Tsjekkoslovakia og Trabanter fra Ungarn. Likevel kan ikke trengselen måles med 1999. Da hadde vi tatt inn på en campingplass på Lido di Jesolo og tok båt til Venezia. Opplevelsen var klaustofobisk. Vi gikk i kø inn i noen bakgater og fant til slutt en butikk der vi fikk kjøpt oss is uten å stå i kø.

Gardasjøen var også i overkant turistifisert for oss, selv om det helt sør er bymessig og ikke er bare restauranter og turistbutikker. Senere styrte vi unna Gardasjøen og stoppet ved mindre kjente sjøer som Idro og Caldonazzo.

Lenger nord er det en betydelig tyskspråklig befolkning. Byene er rene og striglete og området rundt innbyr til fotturer. I 1999 lå vi på en camping i Adige-dalen like etter at vi hadde passert Alpene. Herfra gikk det en gondolbane som vi tok. Fra toppstasjonen gikk det fine turveier gjennom skyggefulle skoger. Men etter å ha gått ytterliger oppover i høyden kom vi ut på åpne marker og til en liten landsby der alle snakket tysk.

At italienerne er fotballgale er vel kjent. På campingplassen utenfor Firenze, beliggende oppe i dalsiden over Arno-elva og Firenze, kunne vi i 1982 høre et kollektivt hyl fra dalen (og kanskje fra en del campingvogner). Da hadde Italia skåret i VM-semifinalen. Da kampen var over, steg trafikkstøyen merkbart. Det var som alle innbyggerne hadde tatt bilen og kjørte rundt og fløytet. Finalen så vi på et hotell i Toscanafjellene. Gjestene der feiret noe mer avmålt, men dagen etter hilste alle møtende biler med to fingrer formet som V. De trodde sikkert vi var tyskere siden vi kjørte i en tysk bil. I 1990 hadde vi stoppet vi igjen ved Gardasjøen. Da vi skulle handle inn vin og øl til så vi til vår forskrekkelse at det var lagt presenning over disse hyllene. Nei, vi kunne ikke få kjøpt alkohol. Siden England skulle spille kamp denne dagen, riktignok på Sardinia, var all alkoholsalg forbudt i Italia denne dagen. Men på andre dager, da England ikke spilte, var det ikke noe problem.

Itala var for oss et gjennomfartsland når vi skulle til Jugoslavia. Derfor var den italienske riviera ukjent for oss. Helt til i 2018. Da hadde vi hørt om Cinque Terre, at det var en flott turløype langs kysten. Men den egentlige grunnen til at høstferien ble lagt hit, var at rockegruppa New Trolls skulle ha konsert i utkanten av Genova. Nå var riktignok en sti langs sjøen mellom to Cinqe Terre-byer stengt pga ras og omveien oppe i åssiden gjorde turen betydelig lengre. Men vi brukte likevel egentlig bare en dag på å gå mellom de fem byene. Første ettermiddag gikk vi fra Levanto der vi bodde til den første byen. Dagen etter tok vi toget til sit vi hadde kommet dagen før og gikk resten av turen.

På hjemveien til flyplassen i Milano, stoppet vi i byen Piacenza, en flott by. Jeg har mistanke om at vi har gått glipp av mange flotte byer på Po-sletta: Parma, Modena, Bologna, Ferrara,Verona, Brescia. Men når vi har kjørt bil på Posletta i sommerheten, har det ikke fristet å gå i byer. Men sannsynlig har vi mye igjen å se i nord-Italia.