Irland

- mars 14, 2026

Irland er musikk og øl. Veldig mørkt øl. Og en mørk historie.

I 1975 hadde vi tatt Englandbåten over Nordsjøen og havnet på vestkysten av Skotland. Her gikk det båt over til Nord-Irland og til tross for "the Troubles", gikk vi på båten. Vi hadde ikke tenkt å bli i Nord-Irland, men å fortsette til den irske republikken. Og vi fikk haik med en flyttebil som skulle dit. Men veien sørover gikk gjennom Belfast, gjennom gater med høye barrierer som skilte protestantiske og katolske nabolag. Det ga et skremmende inntrykk, og lettelsen var stor da vi passerte grensen uten å ha bli rammet av bilbomber. Flyttebilen skulle til Dublin, men vi ba om å få bli satt av ved en liten by kalt Laytown. Her fant vi en pub som var åpen og vi lurte på om vi kunne campe i bakhagen (som vel var ekstra plass til parkering når det knep) og bruke (de primitive) toalettene i uthuset som sto åpne døgnet rundt. Jeg tror ikke vi måtte betale noe, utover at vi tok noen mørke i puben der det var en avslappet atmosfære. Men utover kvelden kom det flere gjester og det ble en del pengespill. I motsetning til de strengt lovregulerte pubene på andre sida av Irskesjøen, virket det ikke som det var lukkerestriksjoner her og stemningen i puben var høy da vi krøp inn i teltet bak puben. At Irland kanskje var Vest-Europas fattigste land, var lett å se på pub-klientellet, toalettfasilitetene og de små husene i landsbyen. Og enda mer da vi skulle ta nattbåt tilbake til England etter noen dager i Dublin. Vi hadde god tid og spaserte langs elva Liffey ut mot havnen. Her lå det jeg vil kalle slumbebyggelse og i gata lekte mengder med skitne barn uten sko på beina. Roten til fattigdomen skyldes potetpesten og (den britisk indirekte assisterte) sultkatastrofen på midten av 18-hundretatllet og den store emigrasjonen av arbeidsføre til USA og Australia i tiden etterpå.

Så var forskjellen så mye større da vi kom til Dublin i 2016, sjekket ut leiebilen og kjørte opp til Laytown. Her var det nå rekker av feriehus og huset som hadde vært puben vi bodde ved, var pusset opp og så riktig respektabel ut.

Det var påske og vi kjørte nordover til Derry (jeg nekter å bruke det kolonialistiske navnet Londonderry). Her ble vi klar over at det var et jubileum. Påskeopprøtet i 1916 I Dublin var et forsøk på å få slutt på britisk kolonistyre. Det var få britiske soldater i byen siden de trengtes på vestfronten mot tyskerne. Men de klarte å slå ned opprøret og lederne ble henrettet. Likevel var opprøret begynnelsen til selvstendighet, etter noen år med geriljakrig, i 1922. Seieren var dog ikke fullstendig da britene beholdt 6 fylker i nordøst der det var protestantisk flertall etter 9-årskrigen og etterfølgende kolonisering rundt år 1600. Seirene i denne krigen feires fortsatt av protestantene i Nord-Irland med marsjerende fløyteorkestre. På påskemorgen gikk vi tur i Derrys gamleby som er i den katolske delen, men med buss ankom et fløyteorkester med protestanter som marsjerte rundt i de folketomme gatene før de pakket sakene og dro hjem til sin bydel. Egentlig er det katolikkene som minnes påskeopprøret med parader denne dagen, men på 1930-tallet begynte unionistene å lage motparader.

Med befolkningsutvikling (katolikkene får flere barn enn protestantene) og den økonomiske utviklingen i sør (samtidig som det mer industrialiserte Nord-Irland har lidd under industridød og Brexit) er det stadig flere i nord som ønsker en sammenslåing med republikken. Men som vi erfarte i Derry 2016, er det fortsatt spent mellom folkegruppene. Da var stemningen mer avslappet over grensa. I Donegal var det levende irsk musikk på puben. I Westport reklamerte de med live football på puben, men det viste seg å være gælisk fotball, som er mer likt rugby. Irland har mye fjell på vestsiden, vi bestemte oss å bestige det hellige fjellet Croagh Patrick 764 moh selv om det lå et hvitt lag med snø på toppen. På toppen har arkeologene funnet rester av et kapell fra det femte århunderet. Patrick er kjent som Irlands apostel og levde tidlig på 400-tallet. Irland ble tidlig kristnet og hadde en rekke kirker og klostre med mye verdier, som fristet vikingene da de begynte å raide de britiske øyer. Men det var etter hvert også fredelige forbindelser som brakte irsk kultur og kristendom videre til Norge.

De 41 årene mellom våre besøk på øya, viser en enorm utvikling. I statistikk fra Verdensbanken figurerer Irland med høyere bruttonasjonalprodukt per capita enn Norge. Og det nest høyeste i EU, bare forbigått av Luxemburg.

På gamle tomter i Laytown. Her campet vi i bakgården i 1975.

Berit i Laytown med 41 års mellomrom

Trinity Collage, Dublin. Et avstedene nevnt i James Joyce Ulysses

Irland er musikk og øl. Veldig mørkt øl. Og en mørk historie.

Drogheda (utales Dråhedda), fin by på østkysten

Massevis av einer på den grønne øya, både i 1975 og 2016

Giant's Causeway, naturfenomen på nordkysten

Giant's Causeway

Veggmalerier i Derry. Jenten øverst til venstre er Annette McGavigan, en 14 årig skolejente som ble sivil offer nr 100 i The troubles. One man on vote, på bildet under, sikter til at valgsystemet i Nord-Irland tillot industriherrer og store eiendomsbesittere flere stemmer helt fram til 1969.