Mine beste feriedestinasjoner: Berlin

Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was verzählen, heter det i et tysk ordtak. I mange år var Tyskland noe vi reiste gjennom for å komme til Middelhavet og det var egentlig ikke så mye å fortelle om. Haiking på Raststätt'ene var bra. Etter at vi fikk bil, var det slitsomt og stressende å kjøre på fri-fart veiene der du plutselig hadde en Porsche opp i ræva med blinkende lyshorn. Etter noen turer oppdaget vi at ferga Trälleborg-Sassnitz var billig og man kunne få et gratis 24-timers transitvisum gjennom Øst-Tyskland. Da kjørte vi også via Berlin, men det var ikke lov å stoppe utenom på rasteplassene.

Berlin, med muren som delte byen i to, var sentrum for den kalde krigen. Vest-Berlin hadde en spesiell status og var ikke formelt en forbundsstat i Vest-Tyskland. Den ble subsidiert av Vest og var i motsetning til Vest-Tyskland for det meste styrt av sosialdemokrater, bl.a var Willy Brant borgermester fra 1957 til 1966. Det var en relativ velstand i byen, og den tiltrakk seg også mengder med tyrkiske gästarbeiter som satte sitt preg på byen. Berlin fikk kraftig studentopprør og en radikalisert ungdomsgenerasjon etter mordet på Benny Ohnesorg og attentatet mot Rudi Dutschke. Samtidig var byen preget av sterk antikommunisme ledet an av Springer-pressen og deres Bildzeitung.

Jeg hadde et ublidt møte med øst-tysk byråkrati i 1973, og et blidt møte med berlinsk hjelpsomhet da jeg på interrail hadde blakket meg i Jugoslavia og ville snarest mulig opp til Danmark der jeg kunne ta ut penger på min Postsparebankbok. Toget fra München til København gikk via Berlin. Jeg hadde spurt konduktøren om billetten min gjaldt og mente at svaret var positivt. Om det var mine tyskkunnskaper eller konduktørens kunnskap om interrail som sviktet, vet jeg ikke, men det kom iallfall en øst-tysk konduktør som krevde penger jeg ikke hadde. Noen vestberlinere øverhørte samtalen og hjalp meg ut av knipa ved at jeg fikk overnatte på gulvet hos dem. Og neste dag viste de meg den norske militærmisjon der jeg fikk låne 25 mark som var nok til å cashe ut mitt beslaglagte pass og kjøpe billett på billigste strekning til Vest-Tyskland. Da jeg kom hjem, sendte jeg tilsvarende beløp til utenriksdepartementet, og et halvt år senere fikk jeg spørsmål om hva innbetalingen gjaldt.

I 1977 var vi på biltur i Storbritania, Frankrike, Nederland og Tyskland der vi fant ut at vi ville ha litt mer spenning. På grensa til Øst-Tyskland kunne man booke overnatting på campingplasser og dermed kunne vi kjøre inn på motorveien mot Øst-Berlin. Dette var også hovedferdselåren mellom Vest-Tyskland og Vest-Berlin, og den var nok ikke vedlikeholdt siden nazistene bygget den på 30-tallet. Det var store gliper mellom betongelementene og det var umulig å holde høyere fart enn 50 km/t, iallfall om man ville hindre bilen i falle fra hverandre. Da vi kom til ringveien rundt Berlin. forsvant alle Mercedesene og BMW'ene inn til Vest-Berlin og det var stort sett en og annen putrende Tranbant vi kunne kjøre forbi for nå var veidekket blitt sammenhengende asfalt. På en pakeringsplass kom vi i snakk med en øst-tysk lastebilsjåfør som beundret vår VW Variant. Han hadde stått på venteliste i fem år for få en Trabant.

Campingplassen i Øst-Berlin lå fint til ved Müggelsee omgitt av store grøntområder. Været var fint og det fristet med en øl på uteserveringen. Men nei, vi kunne ikke få øl - de var ingen seidler tilgjengelig. Vi måtte passe på om noen gikk så kunne vi sikre oss seidler. Da kunne vi laine opp i kø for å få vasket disse (en lett skylling) og så i en annen kø for å få øl i seidlene.

Etter "The end of history" som Francis Fukuyama hadde proklamert, ville vi kjøre Østersjøen rundt og Berlin var et av de første stoppene. Byen var blitt en enorm byggeplass i 1996, men vi bodde på campingplass ved en av de mange sjøer som finnes i Berlin. Denne gang i vest.

Det var først da vår eldste datter med samboer flyttet til Berlin for et par år at vi virkelig ble kjent med byen. Det ble tre besøk, sommeren 2013, høsten 2014 og sommeren 2015 da vi hentet mest mulig av flyttelasset deres i vår Skoda Fabia. At vårt besøk i november 2014 skulle sammenfalle med 25 års-jubileet for murens fall, var ikke planlagt, men en stor opplevelse. Muren var stort sett revet ned, men der den hadde gått var det markert med opplyste heliumsballonger hvilket gjorde det enkelt å gå langs "die staatsgrense" som øst-tyskerne kalte det. Angela Märkel skulle tale og Peter Gabriel skulle opptre etter at ballongene var frigjort og svevde opp på nattehimmelen, men med over en million mennesker ute i sentrum var det umulig å komme på lydhold.

Vi oppdaget at Berlin er en utmerket sykkelby og kunne ved hjelp av pedaler komme over store deler av byen. Men vi oppdaget også at det var vanvittig stressende å ankomme byen en fredags ettermiddag da det var køer fra vi ankom ringveien rundt Berlin til vi kunne parkere i bydelen Neukölln et par timere senere.

Berit hadde sammarbeid med en skole i Finsterwalde i det tidligere Øst-Tyskland og var i den anledning flere ganger innom Berlin. På den siste turen i 2019 kom jeg etter, men tok da toget sørover så uten å overnatte i Berlin.

I desember 2018 var hele familien inkludert et par svigersønner på førjulsbesøk i Berlin. Berit og jeg tok imidlertid en dagstur til Finsterwalde for å komme vekk fra den hektiske weihnachtsmarkt-stemningen i Berlin. Kanskje var litt av byens cool-het etter murens fall begynt å falme litt.

Müggelsee i Øst-Berlin 1977

Fjernsynstårnet var Øst-Berlins stolthet. Bilde utenfra 1977 og innenfra i 2015

Utforsker Berlin i 2014 med bykart fra Øst-Berlin fra 1977

Berliner Dom

Historie, kulehull fra Andre verdenskrig. Grosse Hamburger strasse.

Historie, til venstre: Grenseovergang Dreilinden Wannsee mot Brandenburg, flyttet til Autobahn E51 i 1969. Til høyre: Anhalter Bahnhof, en av Berlins travleste jernbanestasjoner før andre verdenskrig.