Mine beste feriedestinasjoner: Ecuador

Vi hadde reist rundt i Sør-Amerika på kryss og tvers i over fire måneder. Det hadde vært relativt problemfritt. Men vi hadde begynt å gå litt lei. Dessuten hadde vi hørt skremmende historier om Columbia. En tysk jente f.eks viste oss øreflippen. Hun hadde gått i parken med sine gulløredobber, og plutselig hadde det kommet en ungdom opp til henne, tatt tak i den ene øredobben og revet den av øret slik at øreflippen revnet. Vi bestemt oss derfor å skippe Columbia og kjøpte flybilletter fra Quito til Miami. Men først hadde vi tenkt å ha litt avslappende ferie i Ecuador. Ecuador er et lite land, men det har alle slags landskaper innenfor sin grenser: En flott kyststripe med strender , høyslette med behagelig klima, perfekte snødekte vulkaner og jungel på østsiden av Andes-fjellkjeden. For ikke å nevne Galapagos-øyene, men det lå utenfor vårt budsjett å dra ut dit.

Første stopp var byen Cuenca. Vi omgikk med vilje havnebyen Guayaquil, idag har vel den en kriminalitetsrate som overgår de fleste coumbianske byer fra 70-tallet. Cuenca derimot, var en herlig by med kolonial arkitektur og et behagelig klima der den ligger 2500 moh. Fra Cuenca tok vi buss ned i Amasonas så langt veien gikk til en by kalt Macas. Vi likte dårlig tanken på busstur på den samme humpete veien tilbake, men ble fortalt at det var mulig å fly til en by lenger nord i jungelen, en by kalt Shell Mera, oppkalt etter oljeselskapet som hadde startet oljeutvinning der. Det var ingen flyplass i Macas, men på en appelsinlund utenfor byen var en slette der det kanskje ville komme et fly, ble vi fortalt. Og ganske riktig, utpå ettermiddagen landet et etmotors fly og det hadde plass til oss pluss to til. Jeg ble plassert ved siden av piloten, mens madammen ble plassert sammen med et indianerpar i baksetet. Sannsynligvis var flyet et skolefly, for der jeg satt var det de samme spakene og instrumententene som på pilotens side. Avgangen ble veldig humpete, men til slutt lettet flyet og da vi var kommet i marsjhøyde, skjøv piloten motorsykkelbrillene opp i pannen og fant fram en pose med drops. Det er klart, enhver flytur på 70-tallet måtte ha servering. Da vi kom frem til målet, viste det seg at Shell Mera lå i en dal opp mot Andesfjella. Det lå også en skikkelig flyplass med asfaltstripe der det var fly i ferd med å ta av. Vi måtte derfor sirkle mellom dalsidene mens vi ventet på tur til å lande. Flyet sendte ut pipesignaler for å markere avstand til landjorda, og disse signalene ble hyppigere og hissigere når vi nærmet oss åssiden på den ene eller andre siden av dalen. Akkurat slik dagens biler piper når man skal parkere på en trang parkeringsplass. Jeg fikk lyst å gripe fatt i styrespaken, men klarte å besinne meg og lot den rutinerte piloten med motorsykkelbrillene på plass, ta oss trygt ned.

Ikke langt fra Shell Mera, ligger Baños. Navnet avslører at det er varme kilder der og badeanlegg. Så vi tok et stopp der før vi fortsatte til Quito. Selv om Quito ligger ved ekvator, er klimaet behagelig siden den ligger 2850 moh. Gamlebyen med sin koloniarkitektur er veldig fin. Og i den moderne bydelen fant vi supermakeder med matvarer vi ikke hadde smakt på lenge: yoghurt, grovbrød, sjokoladepålegg, peanøttsmør. Og det var moderne forretninger, f.eks platesjapper, der vi kunne handle før vi dro hjem. Men først tok vi noen dagers badeferie nede ved Stillehavskysten i en by som het Atacames. På grunn av den kalde Humboltstrømmen er vannet kaldt hele Chile-kysten og til langt nord i Peru og det fristet ikke med bading før nå.

Vi rakk også en tur til Otovalo nord for Quito for å besøke det berømte lørdagsmarkedet der. Otovaloindianerne er flinke vevere, dyktige handelsfolk og med en høyere levestandard enn det som er vanlig for innfødte på kontinentet, og de bærer sine gullsmykker, hodeplass og ponchoer med stolthet.