Mine beste feriedestinasjoner: Iran

Da Per Sandberg kom tilbake fra Iran og fikk masse kritikk, parerte han med at Iran er et fantastisk ferieland, bading i det Kaspiske hav, varmt og godt, mye god mat og masse flotte mennesker. Kan vel være delvis enig. Vi var der under sjahens siste år. I Taybad, grensby til Afghanistan ble invitert på te av en hyggelig ung mann, som spurte oss ut om det ene og andre, før han presenterte seg som politi og ba om å få se identifikasjonspapirer. I Babolsar ved Det kaspiske hav, fikk vi overnatte i en strandhytte og satt og prøvde og konversere med eieren da politiet kom putrende inn på stranden på motorsykkel. Det hørtes ut som en hissig diskusjon mellom politi og eier, før politiet satte seg på motorsykkelen og kjørte. Da spyttet eieren en saftig klyse etter dem. Det var ikke så mange engelske ord å få ut av han, men at han ikke elsket sjahens hemmelige politi, SAVAK, var ikke til å misforstå.

I 1976 hadde vi tenkt oss til Tyrkia, men vi ble sugd opp av strømmen av ungdommer som reiste på The Hippie Trail og ble først med på en buss fra Istanbul til Teheran for deretter å bli med til den afghanske grensen. Noen medreisende, husker ikke om de var dansk eller tysk, mente bestemt at de ikke trengte visa for å komme inn i Afghanistan, så da regnet vi med at ikke vi trengte det heller. Grensovergangen var en kilometer bredt ingenmannsland der man måtte gå i stekende sol, bare for å oppdage at jo, nordmenn trengte visa til Afghanistan. Så da gikk vi tilbake i stekende hete og ville se litt mer av Iran før vi fortsatte med den opprinnelige planen om Tyrkia.

Størstedelen av Iran, sør og øst for Teheran er veldig tørt, nesten som ørken. Slik også på grensa til Afghanistan. Den største byen i øst, Mashad er Irans nest største by og en hellig by i Shia-islam som årlig tiltrekker seg 20 millioner pilgrimer. Etter grensevandringen mot Afghanistan, trakasseringa av SAVAK, var jeg dehydrert, men klarte å finne byens eneste ølutsalg. Det ble for mye for min sarte mage, alt kom opp igjen. Men vi klarte å bli overbevist av en av byens teppehandlere om at et persisk teppe er en investering for livet. Men hvordan få det med hjem? No problem, teppehandleren sender.

I Teheran bodde vi på en campingplass sør for byen, jeg tror den var nevnt i National Geographic der det også var et utbrettkart over byen som jeg hadde revet ut. Det var imidlertid vanskelig å finne ut hvilken buss som gikk til campingplassen, men til slutt dro en ung mann som ikke snakket noe engelsk, oss med på en buss og fulgte med helt til campingplassen. Det var en oase med svømmebasseng i et ørkenaktig, tørt, fattigslig nabolag med leirhytter. Plassen betjente busser, folkevognbusser og andre vestlige som hadde egen transport på hippieruten til India. Nord for Teheran ligger en fjellkjede med topper over 6000 m. Etter å ha kjørt gjennom de mer fasjonable bydelene i åsene nord for det luftforurensede sentrum, passerer man flere skisentre før man begynner på nedstigningen til Det kaspiske hav som ligger 28 meter under havoverflaten. Her er det frodig, det er rismarker og frukthager. Helt nord i Iran, på grensa til Azerbajan (eller Sovjet da vi var der), er det tørrere. I byen Astara fant vi ut det var perfekt for camping. Vi satte opp teltet ikke så langt fra en kafe der vi kunne få oss noe å spise. Om kvelden samlet det seg massevis av mannfolk der og vi så det ble spilt om penger og drukket vodka. Først siste dagen da vi hadde pakket ned teltet kom SAVAK og spurte etter identifikasjonspapirer.

Når Per Sandberg hevdet at det var "masse god mat", er det kanskje ikke vår erfaring. Kanskje fordi vi reiste på lavbudsjett. En av de billigste rettene på restaurantmenyen var rett og slett en haug med ris med en smørklump i. Men det vi spiste mye av var såkalt sandwich, pitalignende brød med "kjøtt" og sylteagurk i. Ikke visste vi da at "kjøttet" var falaffel-lignende burgere. En annen rett som smakte himmelsk, sulten som vi var, var da vi på bussturen fra Astara til Tabris, hadde pause i fjellbyen Ardabil. Retten var en skål yoghurt med honning oppi og med brød til. Hender seg fortsatt at jeg spiser yoghurt slik. Det vestlige Iran, der Tabris er den største byen, er befolket av azarier, som snakker en tyrkisk dialekt.

Året etter, i 1977, tok vi toget frat Istanbul til Teheran. En flott togtur som skulle ta 72 timer, men som tok 93. Denne gang oppsøkte vi den afghanske ambassaden og fikk oss visa før vi fortsatt til Mashad og den afghanske grensen.

Landskap langs veien Tabris-Teheran

Bilett fra busselskapet Iran Peyma. Et google-søk viser at selskapet finnes fortsatt med engelsk hjemmeside.

Bussen var pyntet med gardiner og Koran-sitater i frontruta

Og her kommer vi Teheran. I dag har byen 10-12 millioner innbyggere

Åpne kanaler/kloakk renner gjennom byens gater

Ventet på bussen og ble invitert til å sitte på. Kom ikke dit vi skulle, men ble påspandert en øl som ble fortært i bilen. Kunne vel ikke skjedd idag.

Teherankonferansen var første møte mellom de tre store: Churchill, Roosvelt og Stalin. Konferansen skulle stake ut strategien for å knekke aksemaktene, men forberedte også etterkrigsinndelingen som skulle bli nøyere diskutert på Yalta-konferansen.