Istanbul (not Constantinopel) er en kjent humoristisk, jazzaktig standardlåt. Den er skrevet i 1953, 500 år etter at ottomanerne erobret Konstantinopel. Kjært barn har mange navn, grekerne kalte den Bysantion og da den ble hovedstad i det romerske riket for Megalopolis hvilket kanskje fikk våre nordiske forfedre til å kalle den Miklagard. Mens den slavisk språklige verden kalte den Tsargrad.
Og det ligger lag på lag med historie i byen der vest møter øst. På 1970-tallet var det porten til Østen for mange vestlige ungdommer som reiste the hippie trail til Afghanistan, India og Nepal. Møtestedet alle hippier snakket om, var en kafé populært kalt Pudding Shop. Her var det oppslagstavle med all slags informasjon, tilbud på bussreiser, anbefaling av hotell i Kabul, kontaktannonser, til og med en artikkel fra Aftenposten om denne kaféen. I 1976 hadde vi egentlig bare tenkt å reise rundt i Tyrkia, men ble sugd opp av strømmen og havnet på en buss til Teheran.
I 1977 var målet Østen, men vi hadde tenkt å se mer av Tyrkia. Berit hadde til og med tatt et tyrkisk-kurs på Friundervisningen i Trondheim, og jeg hadde kjøpt boka Learn yourself Turkish og leste på egen hånd. Berits lærer var av gresk og russisk herkomst og sa vi gjerne måtte ta kontakt med henne om vi var i byen. Vi fikk adressen til hennes fars kontor på Galata i sentrale Istanbul. Da vi ankom kontoret, var det mørklagt i en av de mange strømstansene byen var rammet av på den tiden. Vi fant fram til en dør med tittel Müdür (direktør) og der satt faren bake et digert skrivebord opplyst med stearinlys. Han ringte opp datteren, dvs Berit tyrkisk-lærer, og hun tok oss med ut til deres feriested på en av Prinseøyene, noen herlige, bilfrie øyer i Marmarahavet. Men hun var nokså reservert, og til slutt fortalte hun at sønnen hennes hadde druknet et par måneder før. Vi lot henne være alene med sorgen og utforsket metropolen på egen hånd. Vi ble matforgiftet og gikk svake og avkreftet omkring i byen før vi kom oss over til jernbanestasjonen på Asia-siden og kjøpte togbilletter på 1. klasse til Teheran.
I 1988 kjørte vi med vår VW Transporter som jeg hadde bygd om med kasserte bokhyller til bobil, til Asia. Vi hadde campert noen dager ved Marmara-havet litt utenfor Istanbul med bare tyrkiske ferierende. Vår 7-årige datter kunne gå i kiosken (ja, kiosk er et tyrkisk ord) og kjøre bir bira (en øl) til far og leke med en jevnaldrende jente. Jeg drakk ølet min datter hadde kjøpt og spilte sjakk med lekekameratens far, som var müdür på en skinnfabrikk. Han anbefalte å kjøre innom et området i utkanten av Istanbul istedet for å gå i bazaren hvis vi skulle handle skinnprodukter. Som anbefalt, det gjorde vi. Berit gikk amok i mengden av billige skinnprodukter, og jeg kikket også ivrig etter en jakke i det enorme utvalget. Plutselig oppdaget vi at vår minste på to og et halvt år ikke var inne i butikken eller fabrikkutsalget. Vi saumfarte butikken og kikket ut i den smale gaten som var så godt som bilfri. Ingen lysåret jente. Heldigvis kom det en mann ut fra en annen butikk leiende på småtten. Senere kjørte vi over Bosporos til Asia og gjorde en rundtur rundt Marmarahavet. På en strekning holdt de på å legge oljegrus på halve veien. Vi kjørte på den tørre halvdelen, men av og til måtte vi litt ut i den flytende oljegrusen (det var vanvittig varmt den dagen) og da vi kom fram til en campingplass så vi at den ene bilsiden var dekket av alsfalt som var begynt å størkne. Vi brukte tennvæske og fikk tørket av førerdøren, men hadde ikke nok til å fjerne alt. Vi brukte resten av væsken til å skrive Tyrkia 7.7.88 på bilsiden. Det ble stående på bilen helt til vi kjørte den i Rådalen sju år senere.
 |
| Sultanahmet, navnet på Den blå moske og bydelen der vestlige reisende samlet seg. |
 |
| Berit foran universitetet |
 |
| Forskjellig utvalg kjøretøy på Galatabrua. Legg merke til parkeringen bak Berit. |
 |
| Grillede sardiner fra Bosporos fristet ikke. Men hadde sikkert ikke blitt matforgiftet av dem. |
 |
| Galata-brua med Galatabydelen og Galatatårnet i bakgrunnen |
 |
| Det bli itj no fart utan bart |
 |
| Fortsatt mye muskelkraft i bruk i Istanbul på 70-tallet |
 |
| Bymuren rundt Istanbul |
 |
| På vei med bil over Bosporosbrua bygd i 1970. Siden har det kommet to nye bruer og en tunnel som forbinder Europa med Asia over Bosporos. |
 |
| Bakre liggeplass i campingbilen, skilt fra sittegruppen med bokhyllene som ble brukt i innredningen. |
 |
| Campingbilen har selvsagt eget do. Den norske potta ble stjålet i Bulgaria, men tyrkiske erstatninger er adskillig stiligere. Sjeleglad for at vi fant igjen denne jenta blant skinnfabrikkene i Istanbul. |
 |
| Året etter Tyrkiaturen og oljegrusen har festet seg for alltid. Campingbilen har fått navnet Tyrkiabilen. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar