Mine beste feriedestinasjoner: Amazonas

Orinoco flows, synger Enya, i likhet med alle elver. Men sangen handler egentlig ikke om elva, men lydstudioet Orinoco. Men Orinico var starten på vår reise der vi skulle krysse Amasonasjungelen fra nord til sør. Ferden over Orinoco gikk den gang med ferge. I dag er det bru her. Her lå det 4 landsbyer som den venzuelanske regjeringen hadde bestemt skulle bli en millionby under navnet Ciudad Guyana. De hadde vel begynt å sikre strømforsyningen, for et minne sitter igjen etter vi hadde gått av fergen. I en høyspentledning henger en mann, ikke etter armene eller føttene, men det ser ut som om kroppen er limt fast i ledningen. Busspassasjerene stimler til, peker og sukker medfølende før bussjåføren kaller oss inn på bussen, og vi fortsetter reisen til den mytiske byen El Dorado. Her slutter asfalten og offenlig transport. På bussen blir vi kjent med en mann som insisterer på å komme fra landet Kroatia, 12 år før landet oppsto ved Jugoslavias oppløsning i 1991. Men mannen hadde forlatt Kroatia i 1945 og vi husket fra frimerkesamlingen at det var en marionettstat som eksisterte fra 1941 til 1945 etter at aksemaktene hadde okkupert Jugoslavia. Vi gikk for "Don't mention the war" og mannen tilbød oss å overnatte i hengekøyer i uthuset sitt. Det var ikke mange gringoer i El Dorado, men kroaten introduserte oss for en som presentere seg som pilot. Han sa han kunne fly oss sørover. Men etter hvert som lørdagen skred frem, ble "piloten" fullere og fullere og kroaten lot det også skinne gjennom at han nok ikke disponerte noe fly. På lørdagskvelden gikk vi rundt i den lille byen og fra et hus strømmet det liflig merenge-musikk. Vi kikket inn, ble sett og ble invitert inn. Her var det ingen gringoer, men kun mestisoer. De var veldig hyggelige. Vi ble servert rom og jeg ble trukket opp på dansegulvet av en mestiso-jente som var like høy og mye bredere enn meg. Jeg har vel aldri vært noen danser, men her ble jeg dratt rundt på dansegulvet som jeg skulle vært en filledukke. Det skulle visstnok bo en annen gringo i byen, en engelskmann, og han drev et hotell. Vi følte oss ikke helt trygg hos kroaten og hans venn og dagen etter oppsøkte vi hotellet og traffen dansk museumsdirektør og hans datter som skulle bli på utflukt til en indianerlandsby. De spurte om vi ville være med og slik ble det. Jeg hadde studert sosialantropologi og en av bøkene som gjorde sterkt inntrykk var om Yanomani-folket som levde på grensa mellom Brasil og Venesuela, men jeg tror ikke de levde så langt nord. Vi kjørte elevbåt oppover elva og da vi skulle legge til land, grep jeg etter en trestamme. Plutselig ropte båtføreren No, no, peligros (farlig). Jeg så nå at det sto en edderkopp på størrelse med hånden min på trestammen. Museumsdirektøren hadde tatt med en sekk mel til landsbyen, men personlig følte jeg meg ussel som gikk rundt der og tok bilder. Bare kvinner og barn var hjemme, de så misbilligende på oss. Mennene var antagelig ute på jakt.

Dagen etter tok vi farvel med museumsdirektøren, som senere skulle få Nordisk Råds litteraturpris (se link under bildene) og beveget oss bort til sen store brua som innledet grusveien sørover. Her skulle det vissnok av og til komme tømmertransporter som kanskje tok med passasjerer. Og ganske riktig, etter en times venting kom det en svær lastebil som stoppet. Vår spansk var nokså begrenset, men da han skulle fylle diesel på stedet med det megetsigende navnet Kilometro 88, skjønte vi at vi måtte punge ut for en full lastebiltank. Heldigvis var dieselen billig i Venesuela, men der røk det vi hadde av venezulanske penger. Rundt Orinoco var det tett regnskog, men nå gikk veien opp over og vi kom til en savannelignende høyslette der vi ble satt av i byen Santa Elena de Uaren.

I tidligere tider var det vannveiene som er ferdselsårene, på Amasonas kan større skip gå helt til Peru og Colombia. Men på 60-tallet hadde spesielt Brasil begynt å bygge ut veier bort fra elven for å utvikle det indre av landet. Helt nord i landet lå det en garnisonsby kalt Boa Vista. Nå hadde den brasilianske regjeringen lagt planer om at denne landsbyen skulle bli en storby med flere hundre tusen innbyggere. Byplanleggerne hadde anlagt en diger rundkjøring midt i byen og et stjerneformet veinett ut fra den. Inne i rundkjøringen sto en diger skulptur av en gullgraver, til minne om pionerene i denne byen, og rundt den lå det staselige offentlige i bygninger i betong og glass. Halvannen mil utenfor dette sentrum lå en enorm busstasjon, Rodoviaria, med busser til tre destinasjoner, der den ene var to ukentlige avganger til Santa Elena i Venezuela som vi hadde kommet med. En annen destinasjon var Manaus der det så ut til å være daglige avganger. Men da vi skulle kjøpe billett, sa billettøren "Segunda Feira, non". Vi hadde pugget spansk, men det hjalp ikke nå. Han ville ikke selge bilett til samme kveld, men vi fikk billetter til neste kveld. Det var først lenge etterpå vi lærte at Segunda Feira er mandag på portugisisk. Så måtte vi tilbringe et døgn til i Boa Vista og oppdaget at det bodde mange amerikanere på hotellet. De snakket med bred Texas-dialekt og var nok her for å starte en omfattende kvegproduksjon som i årene framover skulle forsyne MacDonalds restauranter verden over med hamburgerkjøtt.

Bussen til Manaus gikk på en rødfarget grusvei. 14 veiarbeidere var blitt drept av Yanomanier da de bygget veien. Vi krysset ekvator og hvem skulle tro at det skulle bli kaldt under ekvator. Alle andre klær enn de vi hadde på oss da vi entret bussen i 30 graders varme, var pakket ned i sekkene som lå på busstaket. Det ble så kaldt at det var umulig å få sove, og med hakkende tenner priset vi soloppgangen mens bussen kjørte inn i Manaus.

Manaus ligger ved Amasonaselva midt i Amasonasjungelen. Men det er en moderne millionby som også har en historie. Det flotte operahuset er fra 1800-tallet. Manaus var også en av de første byene i verden med elektrisk trikk. Bakgrunnen for Manaus storhetstid rundt 1900, var gummi.

Med gummidekk og den stigende mengde av kjøretøy, sykler, motorsykler og biler, var naturgummi fra kautsjuktreet en svært ettertraktet vare. Siden ble konkurransen stor fra britiske plantasjer i Ceylon og Malaya etter at de fikk smuglet ut kautsjukfrø fra Brasil, og det ble nedgangstider for Manaus. Men på 60-tallet var Manaus blitt økonomisk sone, og noen få år før vi var der kom det veiforbindelser nord til Boa Vista og sør til Porto Velho. Det var dit vår neste busstur gikk. Langs veien så vi små rydninger der fattige brasilianere hadde brent ned et stykke urskog og skaffet seg et utkomme for en stakket stund. Men jorda blir fort utpint og lett vasket vekk i kraftige regnskyll i tropene, og det må ryddes ny jord. Slik forsvinner Amasonasjungelen i stadig hurtigere tempo.

Vi ankom Porto Velho grytidlig neste morgen. Det sitter en håndfull mennesker på bussstasjonen med bagasjen sin pakket i strisekker. Senere kunne jeg lese Jon Michelets skildring av bussstasjonen der i romanen Terra Roxa. Han mente det var lik pakket inn i strisekker. Vi tar buss videre til Gujara Mirim ved den bolivianske grensa. Tidligere gikk det en jernbane her, bygget under gummi-boomen. Det var for å få frakte gummi fra den bolivianske jungelen. Fra Porto Velho kan det gå relativt store båter på elva Madeira som er en sideelv til Amasonselva.

Turen gjennom Amasonas var på mange måter deprimerende når man ser hvor langt raseringa har kommet. Og det minnet litt om ville vesten, vi følte oss ikke helt velkomne hverken blant texanerne i Boa Vista, fortrengte urfolk eller fattige nybyggere langs den røde veien.