Mine beste feriedestinasjoner: Filippinene

I 1991 fikk jeg jobb i en flyktningeleir for vietnamesiske flyktninger på Fillipinene. Flyktningene var såkalte båtflyktninger, hadde blitt plukket opp av norske båter og Norge garanterte oppphold for disse i Norge. I motsetning til de som faktisk klarte å komme seg til nabolandene som ikke ville ta imot dem. De ble sittende i flyktningeleirer i åresvis. Stemningen i denne flyktningeleiren var derimot god. Flyktningene gledet seg til å komme til sitt nye hjemland og selv om boforholda i leiren var spartanske, var forholda for flyktningene i den veldrevne FN-leiren bedre enn for mange filippinere som bodde utenfor, ikke minst for urbefolkninga negrittene som bodde i åsene ved leiren.

Selv bodde jeg i nærmeste landsby, Morong, med ca 10000 innbyggere. Også spartansk om man tenker norske forhold. Men landsbyen nøt godt av at flyktningeleiren ga mange arbeidsplasser. Hver morgen tok jeg bussen opp til leiren med noen titalls fillipinere (og noen amerikanere og franskmenn) i nyvaskede hvite T-skjorter. Og tilbake igjen på ettermiddagen etter at jeg hadde spist på den vietnamesiske restaurangen i leiren. Den ble drevet av enker og barn etter fillipinere som hadde deltatt i Vietnamkrigen og der funnet seg vietnamesiske ektemaker.

Like før jul kom kone og tre barn ned og bodde meg meg i leiligheten i Morgong. Jeg hadde kontrakt til 1. februar. Men med en ekstra madrass gikk det helt fint å bo fem i den lille leiligheten. Det var en herlig tid. Vi feiret jul med å koke det medbrakte pinnekjøttet i riskokeren. Etter at juleferien var over, fikk vi en yaya til å passe de to miste barna, mens min kone tok med den eldste, som gikk i tredje klasse, til landsbyens eneste kafe - den gikk under navnet Carlsberg Bar - der de hadde hjemmeundervisning. Så kom alle sammen opp til leiren, og vi spiste på den vietnamesiske restauranger før vi dro tilbake til landsbyen og gikk ned på stranda, en strand som strakte seg over en mil sørover helt til gjerdene til atomkraftverket som sto der taust og truende på en klippe. Dette er jordskjelvområde og en måned før jeg ankom spydde vulkanen Pinatubo ut aske som nå lå som fint sandstøv over hele landsbyen. Atomkraftverket ble derfor aldri tatt i bruk, men ble senere ombygd til et oljekraftverk. Nordover fra Morong ligger først rismarker, men så blir terrenget mer kuppert og det ligger flere herlige bukter som vi kan betegne som tropiske paradis. Vi kunne ta en tricycle til de nærmeste, men lengre nordover var det ikke vei, eller veien var avstengt fordi man kom inn i Subic Bay Area, en amerikansk militærbase. Her oppe var det fortsatt intakte koraller, men dessverre drev fiskerne i Morong fiske med dynamitt og mye av korallene utenfor landsbyen var ødelagt. Men det var helt tomt for turister på disse strendene.

Det var fortsatt ingen utviklet turisme da jeg igjen besøkte byen i desember 1996. Men jeg merket at utvikling var på vei. Mens det i 1991 var en telefonlinje ut av byen, gikk nå flere av innbyggerne med mobiltelefoner. Og i dag er til og med hun som vasket og strøk underbuksene mine, i år 88 år gammel, på Facebook med nær 5000 venner. Og når jeg går på Google Maps finner jeg flere titalls hotell på den 10-15 km lange strandlinjen sør for Morong. Nord for landsbyen er det litt lenger mellom hotellene, men ut fra bildene kan det se ut som dette er mer luksuriøse hoteller, spa og golfklubb som har okkupert de øde, eksklusive strendene.

Da engasjementet og permisjonen var over, hadde jeg en måneds ferie som jeg ikke hadde tatt ut året før. Den brukte vi til å reise rundt. Med tre barn der den yngste var 2 år, kunne det være litt utfordrende. Vi fikk satt det meste av vårt pikk-pakk igjen på stamhotellet i Manilla og tok buss nordover til Baguio. Baguio var en såkalt "hill station" under USAs kolonistyre og har et behagelig klima der den ligger 1500 meter over havet. Videre gikk ferden med buss innover i fjellene på nord-Luzon til byen Bontoc og videre til Banaue. På denne siste strekningen var det flere militærsperringer med kontroll av bussen. Vi ble fortalt at guerilla-gruppen New Peoples Army var aktiv i området. Ellers var stammefolkene i fjellene her kjent for å være hodejegere, en aktivitet som ble praktisert helt fram til 1900. Banuae er ellers kjent for sine risterasser, også kalt verdens åttende underverk, og med plass i UNESCOs verdensarvliste.

Etter de noe strabasiøse turene i fjellene, tok vi fly via Manila til ferieøya Boracay. Det var på den tiden Fillipinenes mest berømte ferieøy. Med en bungalow på stranden, palmer og kritthvite strender var det et tropisk paradis. Men med turistene var det også godt med kafeer og restauranter og det var enkelt å være turist der med tre små barn. Med alle Filippinenes øyer og strender, kunne vi sikkert ha funnet et enda mer tropisk paradis, men så ville kanskje reisen dit blitt mer strabasiøs med tre barn.

I 1996 tok jeg min 15 årige datter med tilbake til Morong som hun hadde veldig gode minner fra. Det var mengder av barn i landsbyen og våre barn ble populære lekekamaerater. Men nå var den jevngamle datteren til min husvertinne, blitt veldig kristen.

Tilbake i Manila oppsøkte vi internettkafeen vi hadde besøkt før vi dro til Morong. Her hadde vi avtalt med familien til et gitt tidspunkt (kl 0700 i Norge) å gå inn på Bergensavisens chatteside BA-prat. Mens det 5 år tidligere hadde kostet skjorta å ta et minutts telefonsamtale til Norge, forlangte kafeen noen få pesos for en times lån av en datamaskin der vi i real time kunne snakke (eg. skrive) med våre kjære på andre siden av kloden. Verden var virkelig blitt mindre.

Vulkanen Pinatubo hadde et kjempestort utbrudd en måned før jeg kom. Fortsatt veltet det svart røyk ut fra vulkanen.

Veien til Bataan-halvøya ved at aske fra Pinatubo fylte igjen elveløpene

Bataan flyktningeleir i bakgrunnen kunne huse 18000 flyktninger. Da jeg var der var antallet kommet ned i 10000.

Sentrum i flyktningeleiren var det plassert en flyktningebåt

Hele familien på tur i tricycle. Jeg fikk plass på baksetet på motorsykkelen.

Det var vanlig at vestlige ansatte møttes på Guesthouse etter jobb for en øl eller flere. Vanskelig å endre på dette selv når familien kom på besøk.

og slik bodde flyktningene i leiren.

Mange lekekamerater i gaten.

Hjemmeundervisning for tiåringen

På stranda med kolleger og familie. Alle bortsett fra det nederst til høyre er fra 1991/92.

Banaue

Manila. Jeepney er vanligste kollektivtransport. Ingen undergrunn, men en metrolinje over bakken.

Risterassene i Banaue

Ifugao-folk. For vel hundre år siden lot de seg avfotografere med hodeskalle-trofeer.

Det er mulig å gå på tur langs risterassene, selv med tre barn.

På uflukt med noen franske hippier, kjøpte vi sammen med dem denne gåsa. Den ble gitt til kokken som laget et fantastisk måltid for oss. Runa fant tonen med gåsa, men måtte smugtitte for å se hva kokken gjorde med den. Men det var før hun ble veganer.