Afghanistan

På 90-tallet var favorittprogrammet mitt på radio Hallo i Luken. I 2001 var jeg, som styremedlem i Vestlandske Teaterlag, med på et seminar med programleder Are Kalvø. Vi skulle lære å skrive en sketsj. Lørdagen etter 11. september ble Hallo i Luken avslyst. Så angrep USA Afghanistan, et land der ingen av terroristene kom fra. Samtidig ble det hysterisk stemning på alle flyplasser. Da skrev jeg til Are Kalvø:

Eg er like lei meg for at Hallo i Luken vart avlyst som eg er for at mitt ungdoms ferieparadis vart angripe. Men om det blir meir Luke i neste veke , har eg ein sketsj:

Overvåkingssjef: Og hva er det du kommer med i dag da, agent 008?

Agent 008: I dag har jeg litt av en fangst. En flyvende araber med beviselig forbindelseslinje til Osama bin Ladens hovedkvarter.

Fange: Eg e ikkje araber. Eg e frå Haugesund.

008: Ikke hør på han. Jeg hørte tydelig de andre kalte han araber.

Sjef: Og hva er det i den avlange vesken. Våpen? Etter lengden å dømme må det minst være mitralsjøse.

Fange: Det er hoppskia mine. Eg drive med skiflyging.

008: Der hørte du sjef. Han er flyver.

Sjef: Forbindelse til bin Ladens hovedkvarter, sa du?

008: Pakk opp vesken, araber. Les hva som står på dingsen i midten.

Fange: Dingsen kalles bindinger. Det står:....Kan-da-har.

008: Og hvor er bin Ladens hovedkvarter om jeg toer spoerre?

Sjef: Det holder. Sett han i varetekt.

Afghanistan ble aldri kolonisert selv om tsar-Russland ønsket seg en korridor ned til Indiahavet. Britene så på Afghanistan som en del av britisk India som de ville ta, og dermed stoppe tsarrikets fremrykning. Rivaliseringen mellom de to imperiene ble kalt The Great Game. Britenes forsøk på å erobre landet resulterte i tre anglo-afghanske kriger som alle endte med at britene måtte trekke seg tilbake. Russerne prøvde ikke å erobre landet militært, men utfordret britene med alianser med ulike stammeledere. De var tydelig tilstede i landet på 70-tallet, men Afghanistan prøvde på den tiden å balansere mellom øst og vest, mellom kapitalisme og kommunisme. Mens det fortsatt hersket føydalisme, landet hadde fortsatt en fot i middelalderen. Og da russerne grep inn i de indre konflikter og invaderte julen 1979, ble det en 10 år militær hengemyr. Etter det ble det10 år med borgerkrig mellom ulike krigsherrer før Taliban greide å forene landet på religiøst grunnlag. Ingen afghanere deltok i 11. september kapringene, men bin Laden som hadde kommet fra Saudi Arabia for å kjempe mot russerne, med amerikansk støtte, befant seg muligens i landet. Dermed fikk man 20 år med vestlig okkupasjon og borgerkrig før Taliban igjen kunne samle landet.

Vi hadde vært på grensa året før, men måtte snu pga manglende visum. I 1977 hadde vi vært på den afghanske ambassaden i Teheran, betalt de angitte dollarene og fått de nødvendige stemplene. Grensepasseringen fra Iran var et par kilometer i ingenmannsland der vi måtte gå i brennende hete i et nærmest ørkelandskap. Etter å ha passert grensekontrollen på afghansk side, var det å fylle opp en minibuss som skulle ta oss inn til Herat. Jeg husker ikke prisen, men det var ikke noen ublu sum, men en brite nektet å betale. Han hadde hørt et sted at prisen skulle være halvparten. Situasjonen ble etterhvert ganske amper, afghanerne nektet å starte bilen og det ble veldig hett i den trange minibussen. Til slutt var det en av de andre passasjerene som betalte billetten for briten, som ikke var fornøyd med det, han hadde helst sett at vi skulle presse afghanerne. Sånn fungerte hippieturismen. De var ekstremt opptatt av pris at man ikke skulle betale mer enn lokale. Men afghanere er ikke lett å presse.

Det var en helt spesiell stemning i Herat. I hagen var det et tre med vid krone som dannet en stor skyggefull plass under. Her satt de ansatte. Inne ved roten sto det en telefon. Jeg husker fortsatt telefonnummeret, det var 123. De ansatte skvatt til når telefonen ringte, dette var tydligvis noe nytt. Vi gikk til banken for å veksle reisesjekker. Banker var det ikke flust av, så vi vekslet en 100 dollar sjekk. Men banken hadde gått tom for større sedler, så vi fikk utbetalt over hundre grønne 50 Afghani sedler.

Fra Herat gikk ferden med nattbuss til Kabul. Men fordi dynamoen på bussen ikke fungerte, kunne den ikke bruke ekstra strøm til f.eks lys. Derfor, etter å ha kjørt et par timer fra Herat og mørket falt på, måtte bussen parkere i veikanten, og vi prøvde så godt det lot seg gjøre med noen sure afghanerbein oppå ryggstøet vårt, å sove gjennom natten. I grålysningen startet bussen opp igjen og kjørte via Kandahar, og heldigvis var det noen glisne gatelys på innfartsveien til Kabul der vi kom kjørende etter mørkets frembrudd. Selv om vi ikke hadde noen guidebok, hadde mange vi hadde truffet fortalt oss at Chicken Street var der hippie-hotellene lå i Kabul. Det stemte, her var det restauranter med europeisk mat, søtsaker og hasj på menyen.

Fra Kabul tok vi en avstikker opp i fjellene. På grunn av standard på veiene var transportmiddelet en firehjulsdrevet jeep av russisk fabrikat. Afghanistan på den tiden balanserte så godt de kunne mellom vesten og øst-blokken og tok gjerne imot hjelp fra begge. Vi traff faktisk afghanere som var utdannet i både Øst og Vest-Tyskland, og lojalitet til sine respektive blokker utløste kupp, og borgerkrig bare måneder etter vi var der og til slutt sovjetisk invasjon julen 1979.

Målet for jeep-turen var landsbyen Bamian, beliggende i Hindu Kush 2550 moh. Landsbyen hadde ikke elektrisk strøm, men i et skur på gårdsplassen var det mulig å dusje. En gjeng Hazara-gutter var fullt beskjeftiget med å varme vann over et bål som de helte i bøtter og tok med seg opp en vaklevoren stige til på taket av dusjskuret og helte opp i en beholder slik at de vestlig turistene fikk dusjet av seg støvet. I kafeen var det om kvelden parafinlamper, røykfylt og en veldig avslappet stemning. Selv hadde vi en skvett vodka på en flaske vi hadde kjøpt i Iran som vi blandet i teglasset. Da det ble oppdaget ble det tilsnakk, alkohol var forbudt i Afghanistan, mens alle de rundt oss som røykte hasj, ikke hadde noe problem med forbud. Men grunnen til at vi hadde tatt turen til Bamian, var det kjempestore Buddha-statuene som var hogget ut av fjellet. Etter persisk innflytelse (zoroasterisme) og en kortvarig okkupasjon av Aleksander den store, kom området under indisk påvirkning og ved siden av Buddha statuene var en mengde huler gravd ut i fjellet der det levde buddhistmunker. Buddha-statuene ble sprengt av Taliban i mars 2001. Etter den amerikanske (og NATO) okkupasjonen, ble det i utgravinger funnet krokker med flere tusen buddhistiske manuskript, en stor del av disse befinner seg i den private Skøyen-samlingen.